Norges Bank

1899

Kristianiakrakket

Kristianiakrakket i 1899 oppsto etter en tid med fallende aksje- og eiendomspriser. Norges Bank grep resolutt inn og fungerte for første gang som «långiver i siste instans».

Forut for dette hadde stor tilflytning til Kristiania ført til høy byggeaktivitet. Etablering av nye banker hadde gjort det lettere å få kreditt. Renten hadde vært lav siden slutten av 1880-tallet. Alt dette bidro til å skape optimisme og utløste en spekulasjonsbølge.

Sommeren og høsten 1899 overskred Norges Bank sin seddelutstedelsesrett betydelig to ganger. I mars 1899 ble diskontoen økt i to omganger, fra 5 prosent til 6 prosent. Etter at krisen var et faktum, i oktober 1899, ble den ytterligere økt til 6,5 prosent.

Også i andre land, Danmark, Sverige, Tyskland og Storbritannia, ble diskontoen satt opp. En internasjonal oppgangsperiode nærmet seg slutten.

Spekulanter gikk falitt. Den største konkursen var Christian Christophersen, en av landets største forretningsmenn. Da boblen sprakk kom også en rekke bankkonkurser, hvor seks av syv nystartede banker gikk over ende. Krisen var i hovedsak begrenset til Kristiania. De som kjøpte bolig i Kristiania i juni 1899 fikk ikke realverdien tilbake før 100 år senere.

Norges Bank gjorde lite for i forkant for å hindre krisen. Bankene hadde skaffet seg kortsiktig kreditt i utlandet og havnet i en presset likviditetssituasjon når pengemarkedet strammet seg til. Norges Bank påpekte i forkant at utviklingen hadde vært usunn, men mente den manglet mandat til å regulere etableringen og virksomheten til bankene. Kritikere mente like fullt at diskontoen burde ha vært økt tidligere, og at banken burde sittet med større reserve for å kunne yte likviditetshjelp. 

I ettertid var banken sentral i å rydde opp. For å "redde" betalingssystemet ga Norges Bank kriselån til bankene og håndterte krisebanker. Banken opererte som "lender of last resort" på linje med etablert praksis i en del andre land, jf. bl.a. Bignon, Flanreau og Ugolini.  Dette krevde at banken ved to anledninger overskred reglene for seddelutstedelse. Dette var imidlertid avklart i forkant med Finansdepartementet, som for å styrke bankens gullbeholdning, hentet hjem  statslånsmidler som var plassert i utlandet.

Norges Bank utviklet seg til å bli sentralen i et banksystem - en sentralbank. 

[Bakgrunnsnotat om norske bankkriser]

Litteratur:

Ola Honningdal Grytten: Financial crisis and monetary expansion. Working paper 2011/21, Norges Bank

Karsten R. Gerdrup: Three booms and busts involving banking crisis in Norway. I Thorvald G. Moe, Jon A. Solheim and Bent Vale (eds): The Norwegian Banking Crisis. Norges Banks skriftserie nr.33, Oslo 2004

Vincent Bignon, Marc Flandreau and Stefano Ugolini: Bagehot for beginners: The making of lending of last resort operations in the mid-19th century. Working paper 2009/22, Norges Bank