Norges Bank

9.4.1940

Gulltransporten

Under angrepet på Norge 9. april 1940 ble 50 tonn gull fraktet ut av Oslo i stor hast. Gulltransporten gikk med lastebiler til Lillehammer og deretter med tog til Åndalsnes. Gullet ble etter hvert ført med skip til London og videre til Canada og USA. Norges Banks hovedsete ble først flyttet til Molde, deretter til Tromsø og fra 10. juni 1940 til London.

Da meldingene kom om at tyske krigsskip var på vei inn Oslofjorden natt til 9. april 1940, ble det innkalt tilstrekkelig mange biler og funksjonærer til å få sendt gullet ut av Oslo. Direktør Nicolai Rygg hadde sørget for at gullet - om lag 50 tonn - allerede i 1938 var blitt ordnet, veid og pakket slik at det var klart for transport på kort varsel. Rett før tyskernes ankomst forlot lastebilene Oslo, med kurs nordover.

Gullet ble fraktet med lastebiler til Lillehammer, og derfra med tog til Åndalsnes. Derfra gikk det via ulike transporter over til Storbritannia. En rute var med den engelske krysseren Galathea direkte til London. En annen var via Molde for å bli fraktet med det britiske troppetransportskipet Glasgow som reiste via Tromsø til Skottland. Derfra gikk turen med tog til London.

Resten av gullet ble fraktet med lokalbåten Driva og åtte lastebiler fra Molde. Driva ble utsatt for flyangrep og båten satt på grunn. Gullbeholdningen ble lastet over på fem fiskeskøyter ved Gjemnes, nordøst for Molde, og deretter over på to større skøyter, Alfhild II og Stølvåg, på nord-Frøya. Sekretæren for Arbeiderpartiets stortingsgruppe, Fredrik Haslund, var leder for ekspedisjonen og ingeniør Kristian Gleditch ved Norges Geografiske Oppmåling var nestleder. Menig Nordahl Grieg var blant de militære mannskapene som fulgte gulltransporten nordover til Tromsø. I Tromsø ble gullet lastet over på den engelske krysseren Enterprise som brakte gullet til Plymouth. Derfra ble det sendt til London.

Bak kamera i 1940 sto Thore Boye, 28 år og ung jurist i Utenriksdepartementet. Norges Bank takker Boyes familie for tillatelse til å vise bildene som ble tatt under gulltransporten og gjengi Thore Boyes beretning fra dagene fra 9. april til 7. juni.

22. april 1940 ble det i statsråd på Stuguflåten i Lesja vedtatt en provisorisk anordning om pengevesenet, og dr. juris Arnold Ræstad ble utnevnt til formann for Norges Banks direksjon. Direktør Nicolai Rygg hadde returnert til Oslo for å lede Norges Banks virksomhet i det okkuperte Norge. Bakgrunnen var at regjeringen vurderte det som nødvendig at Norges Banks hovedsete skulle være lokalisert utenom de områder som var okkupert av tyskerne. Hovedsetet ble først flyttet til Molde, deretter til Tromsø og fra 10. juni 1940 til London.

Arnold Ræstad og hans kone Märta fulgte med konge og regjering på flukten nordover. En stund fulgte de med gulltransporten på lokalbåten Driva, men det ble for risikabelt, de gikk i land før flyangrepet og tok seg på egen hånd til Ålesund. De reiste deretter nordover med fiskebåten Grimsøy. Da båten passerte Kristiansund var Ræstad på dekk og så at skadene var verre enn i Molde. Han ønsket å gå i land for å se til Norges Banks avdeling, men kapteinen nektet. Det var for risikabelt.

Etter en måned i Tromsø fulgte Arnold Ræstad og hans familie med da konge og regjering ble evakuert ut av Norge med krysseren Devonshire 7. juni 1940. Norges Banks hovedsete var på vei til London. Ræstads barnebarn har skrevet en beretning om disse opplevelsene basert på Märta Ræstads dagbok for perioden april-august 1940. Norges Bank takker familien for samtykke til å gjengi beretningen. 

Fra England ble gullet brakt videre i sikkerhet i Nord-Amerika. Den første lasten ble sendt fra London 10. juni. Resten ble sendt med forskjellige båter de kommende uker. Dette skjedde i forståelse med og under medvirkning av direksjonen for Norges Banks hovedsete.

Den delen av gullet som var blitt benyttet som valutareserver var allerede før krigen sendt ut av landet. Gullet ble i stigende grad dirigert til USA som ble ansett som tryggest i tilfelle krig. Gullet som lå som dekning for seddelomløpet var det imidlertid ikke tillatt å sende til utlandet. Dette var derfor blitt i Oslo inntil 9. april. 

I 1987 ble gullmyntene hentet hjem til Norge, mens barrene forble i USA hvor det kunne gi en viss avkastning å låne dem ut. De delene av myntene som ikke hadde numismatisk eller kulturhistorisk verdi ble smeltet om til barrer. I 2004 ble alle gullbarrer, med unntak av syv, solgt. Gull utgjorde da vel 1 % av bankens internasjonale reserver.

Litteratur:
Turid Wammer (2011), Gulltransporten 1940, Nordisk Numismatisk Tidsskrift 1/2011.

Beretning fra direksjonen for Norges Bank om virksomheten i det frie Norge og i London i tiden 22.april 1940 til 13.juli 1945. Oslo, januar 1946

Asbjørn Øksendal: Gulltransporten, Trondheim 1980

Svein H. Gullbekk og Ronny Hatletvedt: Den norske gulltransporten - Annen verdenskrig. Monetarius, Oslo 2009.

Kåre Sagård: Gullmyntene tilbake i Norge. Penger og Kreditt 1988 /1