Norges Bank

1940

1940-1945 Norges Bank i London

22.april ble det  i statsråd på Stuguflåten i Lesja utnevnt en ny direksjon som skulle følge regjeringen. Leder var Arnold Ræstad. Rygg ble oppfordret til å fortsette i sitt virke i Oslo.

Foruten Ræstad var Wilhelm Keilhau den sterkeste mannen i den nye direksjonen. En vedvarende utfordring var forholdet til Oslo-kontoret, som fortsatt omga seg med formalia som om den var landets sentralbank, og opprettholdt forbindelser med andre lands sentralbanker.

I juli 1942 sendte direksjonen ut et rundskriv til flere sentralbanker der det ble gjort klart at Oslo-kontoret ikke representerte Norges Bank, og at avtaler med kontoret ikke forpliktet banken. Brevet vakte atskillig oppstyr, særlig i Oslo hvor Nicolai Rygg opprettholdt betalingstjenester over grensen  for å sikre forsyninger, særlig fra Sverige. Hendelsen svekket også hans autoritet når han forsøkte å begrense tyskernes trekk på okkupasjonskontoen som var opprettet i Norges Bank.Brevet ble trukket tilbake noe senere.

Ellers arbeidet direksjonen med planer for en nyordning av det norske pengevesen etter krigen basert på gullstandard. Planene var basert på tenkingen fra mellomkrigstiden og møtte mye motstand. Blant annet innebar de en overgangsperiode hvor to pengesystemer skulle fungere parallelt, samtidig som den fremtidige  kroneverdien skulle baseres på førkrigspariteter uten hensyn til senere pris- og kostnadsendringer. Planene ble aldri satt ut i livet.

Etter gulltransporten i 1940 var gullbeholdningene blitt deponert av den norske stat  i amerikanske og canadiske hvelv. Etter at Norges Bank i London var blitt registrert som Norges sentralbank, krevde Ræstad at beholdningene skulle tilbakeføres til Norges Bank. Dette skjedde imidlertid ikke før etter krigen.

Flere konflikter mellom banken og regjeringen førte til at  regjeringen gjennom en forordning fikk vedtatt at Kongen eller den han bemyndiger kunne gi anvisninger om Finansdepartementet og Norges Banks virksomhetsområder. Dette innebar at banken gjennom siste del av krigen ble underlagt Finansdepartementet.

Keilhau deltok i 1944 som norsk delegasjonsleder i forhandlingene i Bretton Woods om etableringen av en ny internasjonal pengeordning. Her gjorde den norske delegasjonen seg bemerket ved å legge fram et forslag om nedleggelse av BIS, den internasjonale oppgjørsbank. En modifisert versjon av forslaget ble vedtatt, muligens begrunnet i at BIS hadde hatt et løpende samarbeid med tyske myndigheter,

Etter krigen ble Norges Banks hovedsete flyttet tilbake til Oslo, og Nicolai Rygg gjeninnsatt som formann i direksjonen. London-direksjonen ble fritatt fra sine verv.

Komiteen som gransket Norges Banks virksomhet i okkupasjonstiden konkluderte  i 1948 at banken, både i London og Oslo,  hadde utført et stort og gavnlig arbeid som fortjente anerkjennelse.

Litteratur:

Komiteen som gransket Norges Banks virksomhet i okkupasjonstiden konkluderte imidlertid i 1948 at banken hadde utført et stort og gavnlig arbeid som fortjente anerkjennelse.

Innstilling av 17.6.1948 fra Komiteen til gransking av Norges Banks virksomhet i okkupasjonstiden. Vedlegg til St. meld. nr.14 (1949).