Norges Bank

1816

Sølvskatten

Staten mislyktes i å reise startkapitalen til Norges Bank i markedet, og måtte i stedet skrive ut en sølvskatt. I samarbeid med Riksarkivet er sølvskattprotokollene nå blitt digitalisert, og er dermed tilgjengelige for allmennheten. Hver enkelt kan lett finne ut hva slekten betalte i tvungen sølvskatt.

I henhold til loven av 14. juni 1816 skulle grunnlaget for Norges Bank være et fond med en sølvverdi på mellom 2 og 3 millioner speciedaler. Dette skulle sikre at sedlene skulle kunne veksles inn i sølv, og dermed gi tillit til at de skulle opprettholde sin verdi. For hver speciedaler sølv i bankens hvelv, kunne den utstede to speciedaler i sedler. I utgangspunktet skulle man forsøke å reise kapitalen ved frivillig innbetaling. Dersom dette mislyktes, skulle et beløp på 2 millioner speciedaler inndrives.

Det viste seg umulig å få inn tilstrekkelige midler frivillig. 23. desember 1816 ble det besluttet at midlene måtte inndrives ved tvungne innskudd.

Stortinget hadde bestemt hvor store beløp som skulle innbetales fra hvert av landets stift, samt den del som skulle betales av hvert underliggende amt. Fordelingen innenfor amtene skulle besluttes lokalt. Hva hver enkelt skulle innbetale var basert på deres formue.

Det var uunngåelig at fordelingen i en del tilfeller ble vilkårlig. Samtidig var ikke tvangsinnskuddene den eneste byrde som ble lagt på en fattig befolkning. Andre skatter kom i tillegg. Dette førte til at tvangsinndriving ble møtt med atskillig motvilje.

Kronprins Carl Johan var heller ikke fremmed for misnøyen, og det var frykt for at en mislykket innkreving ville føre til krav om et felles pengevesen med Sverige. Ubønnhørlig inndrivelse ville kunne føre til ruin for mange familier. Sølvskatten skulle betales i gull- eller sølvmynter, eller ved å deponere sølvgjenstander. Mange måtte bruke familiens sølvgjenstander, herunder arvesølv, til betalingen. Det ble  i februar 1817 besluttet at de som ikke kunne skaffe edle metaller kunne betale i sedler eller kopper. Staten skulle så påta seg å skaffe metaller gjennom et utenlandsk lån.

I utgangspunktet skulle alle tvangsinnskuddene være innbetalt innen utgangen av 1817. Dette viste seg ikke å være mulig. I februar 1818 gjensto fortsatt innbetaling av 760.000 speciedaler. Mesteparten av dette kom inn i perioden 1819-21.

Uro blant bønder i Hedmark spredte seg videre til Hallingdal og Valdres. Flere ganger ble det satt i gang marsjer mot Christiania. Den mest kjente fant sted høsten 1818 og besto av bønder fra Hallingdal og Valdres og ble stoppet av militære ved Bærums Jernverk. 270 personer ble arrestert.

Da saken kom for Høyesterett i 1826 ga retten uttrykk for atskillig sympati, men dømte bøndene til straffarbeid fra ett til tre år. Kongen satte imidlertid straffene betydelig ned. Bondeopptogene er omtalt i Norges Banks Staff Memo av Sonja Serina Finstad Johansson: "til Christiania for at søge Forlindring i de store Tyngsler". Bondetogene på Østlandet og bøndenes motstand mot skattepolitikken i 1818

Digitaliserte sølvskattprotokoller er tilgjengelig fra Arkivverkets portal. Protokollene er i stor grad utarbeidet i det format som ble angitt i vedlegget til loven om tvungne innskudd (sølvskatten) av 14. juni 1816.

Sølvskattprotokollene (www.arkivverket.no)

Forklaring til protokollene (www.norges-bank.no)

For hvert tinglag er det i protokollen gitt opplysninger om gårdsnavn og skattepliktige personer tilknyttet hver enkelt gård. Det utlignede skattebeløp er angitt i speciedaler, ort og skilling (en speciedaler deles inn i fem ort eller 120 skilling). Innskyterne mottok interimkvitteringer når skatten var betalt. For innskudd (interimkvitteringer) på minst 25 speciedaler ble det utstedt aksjebrev. I feltet Anmærkninger er det angitt om innskuddet inngår i et nummerert aksjebrev, om innskuddet er omsatt lokalt, eller om det er kjøpt tilbake av banken. I medhold av loven om Norges Bank av 13. august 1818 fikk banken anledning til å kjøpe tilbake alle innskudd på fem speciedaler eller mindre. I årene frem til 1826 kjøpte banken tilbake slike småinnskudd pålydende tilsammen vel 130000 speciedaler. Dette førte til en betydelig forenkling i bankens oppfølging av innskytere og aksjonærer. For mer informasjon om bankinnskuddene vises til bind I av Norges Banks historie av Nicolai Rygg (1918, s.125-59 og s. 246-51).