Norges Bank

1951

Samarbeidsnemnda

Norges Bank fungerte som koordinator mellom Finansdepartementet og kredittinstitusjonene gjennom Samarbeidsnemnda, som sentralbanksjefen ledet.

Som sentralbank hadde Norges Bank mistet mye av sin autonomi etter krigen. Kombinasjonen av erfaringene med paripolitikken i mellomkrigstiden og økt tro på statlig styring ga lite rom for en sterk sentralbank.

Allerede under de vanskelige trettiårene ønsket arbeiderbevegelsen å etablere et penge- og kredittpolitisk organ utenom den etablerte statsadministrasjonen i Norge. Etter krigen kom Arbeiderpartiet i regjering med store planer om regulering, styring og planlegging av økonomien. I 1945 ble Penge- og finansrådet opprettet, med daværende finansminister og senere sentralbanksjef Gunnar Jahn som formann.  Dette var et rådgivende organ for Finansdepartementet i penge- og kredittpolitiske spørsmål og ble erstattet av Samarbeidsnemnda fra 1951. Nemnda hadde representanter fra finansinstitusjonene i tillegg til Finansdepartementet og Norges Bank. 

Samarbeidsnemnda fikk på plass flere avtaler om bruk av nye kredittpolitiske virkemidler før den ble oppløst i etter at lovverket hadde tillatt mer direkte styring av finansinstitusjonene fra 1965. Avtalene var formelt bare konstruert som retningslinjer fra Norges Bank, men institusjonene som var representert i Nemnda tiltrådte dem gjennom rundskriv til sine medlemmer.

Med den nye loven var det ikke behov for et frivillig avtalesamarbeid med kredittinstitusjonene, da Finansdepartementet kunne bruke loven for å pålegge kredittinstitusjonene reguleringer.

Ifølge sentralbanksjef Erik Brofoss ble avtalene fulgt gjennom storparten av perioden Samarbeidsnemnda eksisterte, men fra 1964 kom det klare signaler om at bankene ikke tok forpliktelsene like alvorlig. Årsaken til dette var ifølge Brofoss innstillingen fra den penge- og kredittpolitiske komité og proposisjonen om en ny kredittpolitisk lov fra 1965.

Kredittinstitusjonene i Samarbeidsnemnda ønsket i utgangspunktet hverken å bruke lov eller avtaler, men foretrakk avtalesamarbeid framfor lov. Hovedinnvendingen mot avtalesamarbeid var at det hindret konkurranse mellom bankene og effektiv drift.

Bankene ønsket seg derfor en friere og mer markedsbasert kredittpolitikk. Gjennom markedsoperasjoner og en flytende rente, så de for seg at direkte regulering av bankenes utlån ble overflødig. Denne tankegangen sto imidlertid i kontrast til økonomene i Finansdepartementets og politikernes tro på lavrentepolitikken.


Kilder:

Einar Lie, Ambisjon og tradisjon - Finansdepartementet 1945-1965 Oslo:1995.

Marit Graff Hagen, Samarbeidsnemnda – en studie av samarbeidet mellom staten og de private kredittinstitusjoner 1951-1965. Oslo:1977.

NOU 1983:39 Lov om Norges Bank og pengevesenet