Norges Bank

1892

Felles diskonto

Etter at den nye Loven om Norges Bank ble vedtatt i 1892, vedtok representantskapet nytt reglement for banken. Dette innebar at avdelingene ikke lenger skulle fastsette sin egen diskonto. Samtidig ble oppgavene til representantskapet presisert.

Loven grep inn i mange av bankens arbeidsoppgaver. Representantskapet skulle ha representanter fra hele landet. Hovedvekten i utlånsaktiviteten skulle legges på kortsiktige lån fremfor avdragslån. Det ble innført nye regler for bankens rett til å utstede sedler.

Først i 1892 ble representantskapet pålagt å velge formann, selv om dette hadde vært praksis helt fra starten. Representantskapet hadde fortsatt myndighet til å avgjøre alle personalspørsmål. Minst en gang i kvartalet skulle representantskapet gjennomgå direksjonens og avdelingsstyrenes bøker.

Det hadde tidligere tidvis vært betydelig forskjell på diskontoen i ulike deler av landet. Dette er nærmere analysert av Klovland og Øksendal.

For første gang ble det ansatt en fast formann for direksjonen, Karl Gether Bomhoff.

Kilder:

Øyvind Eitrheim and Jan Tore Klovland: Short term interest rates in Norway 1818-2007. In Eitrheim, Klovland and Qvigstad (eds): Historical Monetary Statistics for Norway- Part II, Norges Bank Occasional Paper no. 38, Oslo 2007.

Jan Tore Klovland og Lars Fredrik Øksendal: The decentralised central bank: regional bank autonomy in Norway 1850-1892. Working paper 2015/20, Norges Bank.