Norges Bank

1970

1970-1990 Høyinflasjonsperioden

Siden siste del av 1960-tallet hadde Norge, i likhet med mange andre land, opplevd en tiltagende prisstigning. Det norske rentenivået var i hovedsak administrativt fastsatt av de politiske myndighetene. De lange rentene i Norge lå inntil sent på 1970-tallet vesentlig lavere enn i utlandet. 

På slutten av 1970-tallet steg de kortsiktige pengemarkedsrentene i Norge kraftig. Dette markerte i praksis slutten på lavrentepolitikken. Det tok lang tid før rentenivået kunne bringes ned igjen. I praksis skjedde ikke dette før et godt stykke ut på 1990-tallet.   

Siden siste del av 1960-tallet hadde Norge, i likhet med mange andre land, opplevd en tiltagende prisstigning. Disse problemene ble ytterligere forsterket av valutauroen, oljekrisen i 1973 og motkonjunkturpolitikken i årene 1974-77.

Internasjonalt hadde Bretton Woods systemet med faste valutakurser brutt sammen etter at USA førte en sterkt ekspansiv pengepolitikk på 1960- og 1970-tallet for å finansiere Vietnamkrigen og en rekke sosiale reformer i USA. Det ble igjen satt fokus på å gjenvinne det nominelle ankeret tidlig på 1980-tallet. Etter at Paul Volcker ble utnevnt til sentralbanksjef i USA, ble pengepolitikken innrettet mot å bekjempe inflasjonen. Politikkomleggingen i USA skjedde i 1982. I Norge kom politikkomleggingen noe senere - i 1986.

Det norske rentenivået var i hovedsak administrativt fastsatt av de politiske myndighetene gjennom de normerte rentene som ble fastlagt av Finansdepartementet etter drøftelser med finansinstitusjonene. De normerte rentene ble hevet både i 1969, 1974 og 1977. I 1977 ble rentepolitikken lagt om i retning av flere markedsbestemte rentesatser enn før. Oppjusteringen av rentenivået skjedde på tidspunkter da det var nødvendig å bremse veksten i etterspørselen blant annet som følge av svært ekspansiv finanspolitikk.

Men økningen i rentene var ikke tilstrekkelig til å forhindre at realrentene ble liggende på et svært lavt nivå i hele denne perioden. De lange rentene i Norge lå inntil slutten av 1970-tallet tildels vesentlig lavere enn i utlandet. Det var nødvendig å opprettholde streng kontroll med finanstransaksjonene med utlandet for å hindre kapitalflukt. På slutten av 1970-tallet steg de kortsiktige pengemarkedsrentene i Norge kraftig og dette markerte i praksis slutten på lavrentepolitikken.   

I 1977/78 ble det iverksatt en rekke tilstrammingstiltak. Et av disse var en pris- og lønnsstopp som varte til årsskiftet 1979/80. Tiltaket gav umiddelbart resultater, i form av lavere inflasjon, men da den ble opphevet kom prisstigningen raskt til å tilta igjen.

Etter den siste devalueringen i 1986 ble den økonomiske politikken rettet inn mot å sikre tillit til fastkurssystemet. Norges Bank utnyttet etter hvert også den formelle selvstendigheten i rentesettingen som den nye sentralbankloven av 1985 formelt ga. Det tok imidlertid tid å bygge tillit til det nye fastkurssystemet og det tok derfor lang tid før rentenivået kunne bringes ned igjen. I praksis skjedde ikke dette før et godt stykke ut på 1990-tallet.