Norges Bank

1945

1945-1970 Lavrentepolitikken

I Norge ble det etter andre verdenskrig etablert en lavrentepolitikk. Diverse reguleringer gjorde at renten kom til å bli brukt - det vil si holdt lav - med innenlandske mål for øye, og ikke lenger som et middel for å styre valutakursen.

I februar 1946 ble Norges Banks diskonto, datidens styringsrente, satt til 2,5 prosent. Rett etter krigen lå likviditetsforholdene til rette for en slik lav rente. Politikerne og økonomene hadde imidlertid ambisjoner om å holde renten lav på permanent sikt. Selv da likviditetsforholdene ble strammere fra rundt 1950 fortsatte man å holde diskontoen på 2,5 prosent.

Fra begynnelsen av 1950- til utpå 1980-tallet var lavrentepolitikken en av de viktigste pilarene i norsk økonomisk politikk. Lavrentepolitikken ble lansert som følge av en avvikling av detaljreguleringene etter annen verdenskrig og liberaliseringen av utenrikshandelen i forbindelse med Marshallhjelpen.

I korte trekk gikk politikken ut på å holde renten lav ved å rasjonere og kanalisere kreditt til politisk prioriterte prosjekter. Ved å pålegge kredittinstitusjonene utlånsrammer, innskuddsreserver i Norges Bank og plasseringsplikt i stats- og statsgaranterte obligasjoner fikk myndighetene overført kapital fra privat sparing til statsbankene. Gjennom statsbankene fikk man kanalisert kreditt til politisk prioriterte prosjekter som boligbygging og satsning på kapitalintensiv industri. I tillegg var det strenge reguleringer, blant annet på byggeløyver, importløyver og materialrasjonering.

Kilder:

Hanisch, Søilen og Ecklund, Norsk økonomisk politikk i det 20. århundre, Kristiansand:1999

Einar Lie, Ambisjon og tradisjon. Finansdepartementets historie 1945-65, Universitetsforlaget, 1995.