Norges Bank

1891

1891-1904 Mange år med fallende priser

Dårlige internasjonale økonomiske tider slo ut på prisveksten tidlig på 1890-tallet. På slutten av tiåret snudde dette med konjunkturene. Den særnorske nedturen som fulgte Kristianiakrakket førte til fallende priser fram mot 1905.

Selv om prisfallet de fleste år var moderat, var perioden med prisfall på 1890-tallet den lengste så langt i Norges Banks historie, En lengre periode kom først som resultat av den kontraktive pengepolitikken på 1920-tallet og i sammenheng med den vanskelige verdensøkonomiske situasjonen på begynnelsen av 1930-tallet.

Høykonjunkturen på slutten av tiåret førte til økt folkemengde i byene, noe som igjen medførte økt byggeaktivitet, og økte priser på tomter, byggematerialer og hus. Privatbankvesenet hadde mot slutten av hundreåret, spesielt etter 1897, også blitt såpass utbygd at det under de gode tidene ikke var vanskelig å få tilgang på lån. Ved lov av 1892 kunne Norges Bank øke seddelutstedelsen. Selv om metallbeholdningen gikk ned etter 1897, fortsatte seddelmengden å stige.

Gode tider og økte nominelle lønninger til tross, prisveksten var såpass stor at arbeiderlønningene reelt gikk ned i femårsperioden mellom 1895 og 1900, både for kvinner og menn i by og bygd.

Sammenbruddet i boligmarkedet i de større byene, særlig Kristiania, førte til nedgangskonjunktur og prisene falt igjen. Dette bidro både til at investeringslysten dempet seg, og til at bedrifter gikk over ende. På den annen side innebar den negative prisveksten at reallønnen for arbeidere økte mellom 1900 og 1905. 

Den økningen man kunne vente seg i ledigheten i denne perioden, ble for det meste slukt av utvandringsbølgen til Amerika.

Fra 1905 og fram til utbruddet av 1. verdenskrig var det en moderat vekst i prisene.