Norges Bank

1895

1899 Kristiania-krakket

Mot slutten av 1890-tallet bedret konjunkturene seg og utlånene steg. Dette snudde imidlertid med fallet i boligmarkedet i Kristiania i 1899. Bankutlånene holdt seg på et moderat nivå frem til unionsoppløsningen i 1905.

Den positive utviklingen først på 1890-tallet hadde sammenheng med folkestrømmen inn mot byene, spesielt Kristiania, og den påfølgende byggeveksten fra midten av tiåret.

Pengemarkedet var også gunstig for låntakerne, Norges Banks diskonto var helt nede i 3.5 % i 1895. Det private bankvesenet var blitt utbygd. I tillegg var også utenlandsk kapital billig, og både stat, kommuner og banker tok opp store lån i utlandet. En spekulasjonsbølge rettet spesielt inn mot eiendomsmarkedet bygde seg opp, samtidig som aksjespekulantene også hadde gode tider.

I 1899 brøt det hele sammen i Kristiania. To av de nylig oppstartede bankene måtte be Norges Bank om hjelp, og Norges Bank kunne for første gang opptre som en virkelig ”lender of last resort” – en bankenes bank. Flere andre banker mottok også støtte i tiden som fulgte, og utlånene fra sentralbanken tok seg opp. Staten satte på sin side inn lån opptatt i utlandet for å avhjelpe Norges Bank.

Til tross for sentralbankens redningsaksjoner gikk flere banker overende. Denne utviklingen fortsatte også inn i det nye århundre, og Norges Bank trådte støttende til overfor en rekke norske banker. Den generelle pessimismen og nedgangstidene måtte nødvendigvis få virkninger på bankutlånene. Høy diskonto, også i forhold til andre land, bidro til at bankutlånene forble moderate.

Fra uavhengighetsåret 1905 syntes Norges Banks redningsaksjoner og den generelle optimismen å ha skapt grunnlaget for ny vekst i banknæringen.

Privatbankvesenet kunne igjen blomstre. Antallet banker hadde i 1913 økt til 116, og innskuddene hadde samme år økt fra 119 millioner kroner i 1890 til 592 millioner.

Dette hadde sammenheng med at Norges Bank nå hadde tatt på seg rollen som bankenes bank, og slik i det store og hele hadde trukket seg tilbake fra konkurransen med privatbankene.

Bankutlånsveksten var spesielt merkbar fra 1906 av, og pengemengden økte betraktelig i hele denne perioden i takt med veksten i Norges Banks metallbeholdning.