1952-1973 Gullalderen

Perioden 1952-1973 var en lang vekstperiode i norsk økonomi.

Dette må sees på bakgrunn av den internasjonale utviklingen. Det var høy vekst og stabile forhold i verdensøkonomien. Valutakursene var stabile fram til slutten av perioden, og konjunktursvingningene var begrensede. Det største konjunkturtilbakeslaget kom i 1957-58 uten at norsk BNP-vekst ble negativ.

Handelen ble i stigende grad frigitt innenfor Europa og Nord-Amerika, og handelen økte mer enn produksjonen. Spesialisering og adgang til større markeder ga effektivitetsgevinster.

Perioden var preget av fortsatt planøkonomi.  Rasjonering av enkelte varer for å unngå reduksjon i valutareservene ble ikke endelig avviklet før i 1960. Renten ble holdt lav for å stimulere Investeringene, noe som krevde bruk av kvantitative reguleringer på kredittmarkedene for å unngå for stor etterspørsel. Norge gikk lenger enn andre land i denne retning, og holdt også lengre på reguleringene enn de fleste andre.

Fra 1960-årene økte produksjonskostnadene mer enn i andre land. Dette kunne imidlertid kompenseres ved økt eksport av skipsfartstjenester og ressursbaserte produkter hvor lønnskostnadene spilte liten rolle.

Veksten i Norge var i gjennomsnitt marginalt lavere enn i OECD-landene. Investeringene var imidlertid høye i internasjonal sammenheng, men ga lavere avkastning enn i andre land.

Kilder:

Fritz Hodne og Ola Honningdal Grytten: Norsk økonomi i det 20. århundre. Fagbokforlaget, Bergen 2002

NOU 1988:21 Norsk økonomi i forandring