Norges Bank

1933

Clearingavtaler

I 1930-årene og frem mot midten av 1950-tallet etablerte Norges Bank bilaterale clearingavtaler med flere land. Formålet var å lette internasjonal handel

Importørene betalte i egen valuta til sitt lands sentralbank. Eksportørene fikk utbetaling i sitt lands valuta fra sin sentralbank. Mellom sentralbankene ble det foretatt en avregning. Dette lettet internasjonal handel i en situasjon hvor flere land hadde innført valutakontroll. Avtalene inneholdt bestemmelser om kortsiktig kredittyting mellom landene. Det skulle likevel være tilnærmet balanse mellom import og eksport mot de land det var etablert clearingavtaler med.

Clearingen på norsk side ble utført av Norges Bank. Under krigen ble ansvaret overført til Norges Clearinginstitutt, men det ble ført tilbake til Norges Bank etter krigen. På det tidspunktet hadde Norge avtaler med 15 land.

Etter krigen ble det i forbindelse med Marshall-hjelpen etablert en ordning som gjorde det lettere å ha bilaterale underskudd overfor enkeltland.

I 1950 ble Den europeiske betalingsunion (EPU) etablert. Dette innebar multilateral clearing, hvor det var de enkelte lands fordrings- eller gjeldsposisjon overfor alle øvrige medlemsland samlet som var viktig. Ordningen ble imidlertid kritisert fra internasjonale organisasjoner og land utenfor Vest-Europa. Den innebar valutarestriksjoner overfor tredjeland, som dermed ble diskriminert i handelen, og ble avviklet i desember 1958. Det ble da gjennomført full konvertibilitet av medlemslandenes valutaer.

Litteratur:

Harald Haare: Norges Banks arbeid med avregning og oppgjør - et historisk perspektiv. Penger og Kreditt 2007/3.