Sammendrag:

Da Norges Bank ble etablert i 1816 var den landets første og eneste bank. På 1820-tallet kom de første sparebankene, i Christiania i 1822, i Bergen og Trondhjem året etter. Først mot midten av hundreåret så de første forretningsbankene dagens lys. Sammenlignet med de større europeiske økonomier var Norge i baktroppen i utviklingen av finansielle institusjoner.

Kredittformidling avhenger selvsagt ikke av at det finnes finansielle institusjoner. Lenge før Norge fikk banker var landet en kredittøkonomi. Offentlige kasser, ideelle stiftelser og ikke minst privatpersoner var viktige innenlandske kredittkilder. Dessuten ble det formidlet kreditt fra en rekke ulike finansieringskilder i utlandet, blant annet fra handelshus i København, Altona, Hamburg og London. Omfanget av slik ikke-institusjonell kreditt må ha vært betydelig, men vi har manglet solide data som kan belyse omfanget.

Denne studien tar sikte på å finne ut noe om kredittmarkedet etter etableringen av det organiserte bankvesenet. Rapporten er basert på data for mer enn 3000 pantelån som er registrert hos tinglysingsmyndighetene i Christiania og Trondhjem, samt to tilstøtende landdistrikt (henholdsvis Nedre Romerike og Strinda og Selbu). Studien av registrerte pantelån for utvalgte år i perioden 1823-65 indikerer klart at formidling av ikke-institusjonell kreditt fremdeles hadde et betydelig omfang frem mot midten av 1800-tallet. Siden studien er begrenset til registrerte pantelån omfattes ikke handelskredittene som i det vesentligste var basert på norske og internasjonale veksler. Ei heller favner studien den mellomlange kredittformen vekselobligasjonslån, det vil si lån med løpetid to til tre år basert på navnesikkerhet, som vi vet hadde stor utbredelse i perioden.

Studien omfatter årene 1825, 1835 og 1845 for alle fire sorenskriveriene. I årene 1825, 1835 og 1845 utgjorde omfanget av utlån fra privatpersoner omlag 45 prosent av den samlede mengden nye pantelån som var registrert. Som en kunne vente utgjorde pantelån fra Norges Bank etter hvert en mindre andel, andelen gikk ned fra 33 prosent i 1825 til 23 prosent i 1845. Selv om andelen gikk ned så økte det samlede utlånsvolumet fra Norges Bank også i denne perioden. Studien bekrefter også at sparebankene etter hvert økte sin andel av dette markedet, fra ubetydelige fire prosent i 1825 til i underkant av 14 prosent i 1845. Dette trenger imidlertid ikke være representativt for sparebankenes andel av pantelån i andre deler av landet siden områdene som er omfattet av denne studien inkluderer pantelån fra to store sparebanker som var kjent for allerede tidlig å ha en betydelig andel av sine utlån plassert i langsiktige pantelån.

Rapporten omfatter også en oversikt over tinglyste pantelån i 1855 og 1865 i henholdsvis Nedre Romerike og Strinda og Selbu. Samlet for disse områdene viste det seg at utlån fra privatpersoner utgjorde enda høyere andeler av samlede tinglyste pantelån i 1855 og 1865 enn i de tidligere årene. Videre studier både i tid og rom er nødvendig for å kunne si noe om disse observasjonene er representative.

Studien sier lite om det omfattende ikke-institusjonelle marked for kortsiktig kreditt som vi fra kvalitative kilder vet eksisterte. Studien sier heller ikke noe systematisk om relasjonene mellom låntagere og långivere. Observasjoner peker imidlertid i retning av pantebøkene kan være en velegnet kilde til å studere kredittstrukturer i utvalgte lokalsamfunn over tid.