En stabil valutakurs har normalt vært et prioritert mål for norske myndigheter. Dette har blitt forsøkt oppnådd på ulike måter, gjennom tilknytning til et edelt metall eller til en eller flere andre valutaer. Hensikten med en slik politikk har vært å skape forutsigbare forhold for landets store sektor av eksportører og importører og sådan legge til rette for økt produksjon, handel og velstand. Periodene med stabil valutakurs har gitt gode resultater for norsk økonomi. Dette gjaldt både under gullstandardsystemet før første verdenskrig og under Bretton Woods-samarbeidet etter andre verdenskrig.

I denne oppgaven behandler jeg norsk valutakurspolitikk fra 1971 til 1986. Dette var en periode preget av stor internasjonal valutauro, hvor det var vanskelig å holde en stabil valutakurs. Norske myndigheter grep anledningen til å bruke kronens ytre verdi som et virkemiddel i den økonomiske politikken. På første halvdel av 1970-tallet lot myndighetene kronen appresiere for å demme opp for internasjonale inflasjonsimpulser og for å bidra til en omstrukturering av landets økonomi. I de neste ti årene kom myndighetene til å nedjustere kronens internasjonale verdi i flere omganger. Etter en stor devaluering i 1986 la norske myndigheter igjen opp den økonomiske politikken rundt en stabil valutakurs.