Norges Bank

Pressemelding

Penger og Kreditt nummer 4/2004

Norges Banks kvartalsskrift Penger og Kreditt nummer 4/2004 er nå tilgjengelig på bankens web-sider og blir sendt ut i posten kommende uke.

Sentralbanker kan tilføre ekstraordinær likviditet til en enkelt bank eller banksystemet når etterspørselen etter likviditet ikke kan dekkes fra normale kilder. Sentralbanken kan altså være långiver i siste instans, og utviklingen på dette området de siste 30 år er tema for artikkelen "Norges Banks rolle ved likviditetskriser i finansiell sektor" av Karsten R. Gerdrup. Hyppig tilførsel av ekstraordinær likviditet i et markedsorientert finansielt system kan imidlertid føre til svekket markedsdisiplin og økt risiko for tap for sentralbanken. Norges Bank har siden 1970-tallet søkt å begrense sitt ansvar til hovedsakelig å tilføre likviditet til banksystemet som helhet, og er blitt mer restriktiv med å yte lån på spesielle vilkår til den enkelte bank. Hovedstyrets siste gjennomgang av Norges Banks rolle ved likviditetskriser i finansiell sektor stadfester at ekstraordinær tilførsel av likviditet bør forbeholdes situasjoner der den finansielle stabiliteten kan være truet uten slik støtte. Gjennomgangen klargjorde også bankens reaksjon på ulike typer likviditetsproblemer og kriteriene for å yte S-lån.

Er presset på ressursene i økonomien høyt eller lavt? Produksjonsgapet, som uttrykker avviket mellom faktisk produksjon og potensiell produksjon, er et hjelpemiddel ved vurdering av inflasjonspresset i økonomien. Siden produksjonsgapet ikke kan observeres direkte, må det beregnes. Det finnes mange alternative beregningsmetoder, fra enkle filtreringer av bruttonasjonalproduktet til mer kompliserte metoder som i tillegg tar i bruk informasjon fra andre variabler. I "Produksjonsgapet i Norge - en sammenlikning av metoder" gjennomgår Hilde C. Bjørnland, Leif Brubakk og Anne Sofie Jore noen av disse metodene. Gjennomgangen viser at ulike metoder i hovedsak gir den samme beskrivelsen av den historiske utviklingen av produksjonsgapet for norsk økonomi. I visse perioder skiller imidlertid enkelte metoder seg fra de andre, særlig helt på slutten av beregningsperioden.

I land med inflasjonsstyring setter sentralbanken renten slik at prisstigningen over tid skal være nær målet. Forsøker sentralbanken å holde inflasjonen på målet til enhver tid, kan variasjonen i produksjon og sysselsetting bli stor. Sentralbanken må derfor avveie hvor mye variasjon i inflasjon den godtar i forhold til variasjon i produksjon. I artikkelen "Monetary policy and the trade-off between inflation and output variability" illustrerer Sharon McCaw og Kjersti Haare Morka konsekvenser av ulike innrettinger av pengepolitikken. I analysen brukes en liten modell for norsk økonomi. Pengepolitikken er representert ved en enkel regel hvor rentenivået avhenger av avvik fra inflasjonsmålet og av produksjonsgapet. Forfatterne varierer hvor mye renten reagerer på disse størrelsene, og viser hvilke konsekvenser valg av rentereaksjon har for stabiliteten i inflasjon og produksjon. Artikkelen illustrerer at noen innrettinger av pengepolitikken er klart bedre enn andre. Blant annet kan sentralbanken oppnå økt stabilitet i både inflasjon og produksjon ved å være fremoverskuende i rentesettingen.

I de fleste utviklede økonomier har bankene tradisjonelt båret risikoen ved lån til bedrifter og husholdninger. Økt bruk av verdipapirisering og fremveksten av kredittderivater har bidratt til å endre dette. Nye instrumenter for kredittrisikooverføring øker den enkelte institusjons muligheter for diversifisering, og likviditeten i kredittmarkedet bedres. Samtidig reiser utviklingen spørsmål om hvem som til sist sitter med risikoen, og om disse evner å bære den. I "Kredittrisikooverføring" beskriver Ingrid Andresen og Karsten R. Gerdrup ulike instrumenter og metoder som benyttes til å overføre kredittrisiko, og det redegjøres for omfanget av risikooverføring. De søker videre å gi svar på hvorfor slike instrumenter foreløpig er lite benyttet i Norge. Artikkelen tar også opp hvilke følger utviklingen i kredittrisikooverføringsmarkedet kan tenkes å ha for strukturen i finansmarkedet og for den finansielle stabiliteten, og hvordan myndighetene bør følge opp dette.

Boligprisene har mer enn tredoblet seg siden 1992, og økte med over 20 prosent fra mai 2003 til november 2004. I artikkelen "Hva driver boligprisene?" analyserer Dag Henning Jacobsen og Bjørn E. Naug faktorer bak den sterke boligprisveksten med utgangspunkt i en empirisk modell. De finner at rente, nybygging, arbeidsledighet og husholdningenes inntekter er de viktigste forklaringsfaktorene for boligprisene. Analysen indikerer at boligprisene reagerer raskt og sterkt på renteendringer. Rentefallet de siste to årene kan således forklare en betydelig del av prisveksten siden mai 2003, men vil bare gi beskjedne bidrag til veksten i 2005. Dersom renten øker i tråd med rentebanen i siste inflasjonsrapport, kan det isolert sett trekke i retning av et fall i boligprisene på 3-3½ prosent per år i 2006 og 2007. Denne rentebanen avspeiler imidlertid forventninger om at arbeidsledigheten skal falle og at veksten i lønnsinntektene skal øke. Modellen impliserer at boligprisene vil vokse med 2-4 prosent per år i 2005-2007 dersom rente, ledighet, inntekter og nybygging utvikler seg i tråd med anslagene i siste inflasjonsrapport. Analysen gir ikke holdepunkter for at boligprisene er overvurdert i forhold til en fundamentalverdi bestemt av rente, inntekter, ledighet og nybygging.

Kontakt:

Pressetelefon: 21 49 09 30
E-post: presse@norges-bank.no

Publisert 10. desember 2004 16:00