Norges Bank

Brev

Høring - NOU 2000:10 Lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven)

Norges Banks brev til Finansdepartementet 31. august 2000

Det vises til Finansdepartementets brev av 23. juni 2000 der det bes om merknader til verdipapirsentrallovutvalgets forslag til lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven).

Innledning

Utvalget har vurdert endringer i verdipapirsentralloven utfra hensynet til et sikkert, effektivt og velfungerende verdipapirmarked. Verdipapirmarkedene er i rask utvikling og de internasjonale kapitalmarkedene blir stadig mer integrerte på grunn av liberalisering og den teknologiske utviklingen. Desto mer integrert verdipapirmarkedene blir, desto mindre naturlig blir det å se på et nasjonalt marked som ramme for virksomheten. En har også vunnet betydelig erfaring med verdipapirregistrering siden verdipapirsentralloven ble innført i 1985. Det er på denne bakgrunn naturlig å vurdere om det nåværende nokså detaljerte regelverket for denne type virksomhet er tilpasset de utfordringer man står overfor.

Et fremtidsrettet regelverk må bidra til at både norske verdipapirregistre, verdipapirkjeden for øvrig, investorer og utstedere kan delta i markedet under konkurranseforhold som tilsvarer det som er vanlig i andre land. Dette gjelder for eksempel rett til å velge register og rett til å velge forvalterregistrering. På det nasjonale plan er det viktig å tilrettelegge for vertikal integrasjon i verdipapirkjeden, og like eierregler for virksomhetene i verdipapirkjeden. Verdipapirregisterloven må også være fleksibel nok til at norske registre kan drive kostnadseffektivt og tilby tjenester som tiltrekker seg både investorer, utstedere og kapital. Samtidig må loven legge til rette for et betryggende tilsyn, god statistikktilgang og effektiv skattekontroll.

Norges Bank ser lovforslaget som fremtidsrettet og er i store trekk enig i utvalgets innstilling. Det gis merknader til de punktene hvor det var dissens i utvalget og forhold som er av spesiell betydning for Norges Bank. Avslutningsvis blir forhold rundt rettsvern, prioritet, negotiabilitet og statistiske hensyn utdypet noe nærmere.

Enerett og konsesjonsplikt

Norges Bank støtter utvalgets forslag om at VPS sin enerett til rettighetsregistrering av visse finansielle instrumenter bør opphøre, og at det innføres konsesjonsplikt for verdipapirregistre. Norges Bank ser i likhet med utvalget ikke behov for særskilte konsesjonskrav i verdipapirregisterloven for verdipapiroppgjørssystemer. Slike vil falle inn under konsesjonsreglene i lov om betalingssystemer som gir særskilte rettsverns- og motregningsregler.

Organisasjonsform

Norges Bank støtter utvalgets flertall i at verdipapirregistre skal etableres og drives som allmennaksjeselskap (ASA). Dette innebærer også tvungen omdanning av Verdipapirsentralen (VPS). Det legges vekt på at aksjeselskapsformen ikke krever utvidet særlovgivning, og at en slik form vil være mest hensiktsmessig hvis utviklingen går mot økt integrasjon av verdipapirregistre, børser og oppgjørssentraler i både det norske og internasjonale verdipapirmarkedet. Et annet viktig moment er at aksjeselskapsformen er velkjent og ofte brukt i tilsvarende utenlandske institusjoner.

Organisering av verdipapirregistre

Norges Bank støtter i utgangspunktet utvalgets flertall i at verdipapirregistre selv bør bestemme hvordan registreringsvirksomheten skal organiseres. Loven bør i større grad enn i dag være en rammelov. Valgmuligheter er viktig for raskt å kunne tilpasse seg endrede rammebetingelser med sikte på økt kostnadseffektivitet. Det er nødvendig for virksomheter som sannsynligvis vil møte økt internasjonal konkurranse. Økt konkurranse er også et insitament til å utvikle bedre tjenester. Et registers beslutning om selv å overta kontoførerrollen kan som påpekt av mindretallet innebære et dårligere tilbud av denne type tjenester for investorer og utstedere. Dette vil i særlig grad kunne gjøre seg gjeldende om ett register får en dominerende rolle. I betingelsene for konsesjon bør det derfor tas hensyn til konkurranseforholdene slik at man i størst mulig grad sikrer et tilbud av tjenester som er vel så godt som i dag.

Eierbegrensningsregler

Norges Bank støtter utvalgets forslag til eierbegrensning på 20 prosent av selskapets egenkapital. Det kan diskuteres i hvilken grad det er behov for slike regler i og med at tilsynsmyndighetene vil ha anledning til å nekte erverv av betydelige eierandeler dersom vedkommende eier ikke anses egnet. En fast regel antas å være enklere å praktisere og mer samstemt med hva som gjelder i finansinstitusjonene for øvrig. Det vises også til at eierbegrensningen for oppgjørssentraler er satt til 20 prosent, jf. verdipapirhandelloven § 6-1. I den grad lovgiver legger andre begrensninger til grunn for børser, bør dette også gjelde verdipapirregistre. Utvalget mener prinsipielt at sammenslåing av enheter som dekker ulike aktiviteter i verdipapirkjeden bør være mulig, og flertallet foreslår unntak fra eierbegrensningsreglene ved at et holdingselskap kan eie 100 prosent av datterselskapene i en konsernstruktur, når datterselskapene ikke driver med annet enn børs, autorisert markedsplass, oppgjørssentral eller verdipapirregister. Eierbegrensningsreglene vil da gjøres gjeldende for holdingselskapet. Dette er i samsvar med eierbegrensningsregler gjeldende for finansforetak og Børslovutvalgets utkast til ny børslov. Organisering i konsernstruktur uten direkte eierskap vil redusere sannsynligheten for at risikoen i ett aktivitetsområde påvirker andre aktiviteter. Det er etter Norges Banks syn relativt lav risiko i både børs-, oppgjørs- og registreringsvirksomhet, og det er uvisst hvorvidt risikoreduksjon mellom enhetene er sentralt og av betydning for å sikre markedets tillit til verdipapirkjeden. Norges Bank støtter utvalget i at det må være anledning til å integrere enhetene i den norske verdipapirkjeden. Om slik integrasjon skjer ved direkte eie mellom selskapene, all virksomhet i ett selskap eller etter en konsernmodell, er etter vårt syn av mindre betydning. Regelverket bør imidlertid være mest mulig likt det som er vanlig ellers i Europa. Norges Bank slutter seg også til utvalgets forslag om at departementet i særskilte tilfelle gis anledning til å gjøre unntak fra eierbegrensningsreglene.

Stemmerettsbegrensninger

Utvalgets flertall går ikke inn for stemmerettsbegrensninger, men viser til at de regler som foreslås med hensyn til eierbegrensninger med tilhørende konsolideringsregler er tilstrekkelige for å ivareta de hensyn som begrunner slike regler. Det pekes også på at stemmerettsbegrensninger kan vanskeliggjøre et aktivt eierskap som ellers er ønskelig. Norges Bank støtter dette og vil påpeke at aktivt eierskap kan være spesielt viktig i en periode med store internasjonale endringer på området.

Virksomhetsbegrensninger

Verdipapirregistre foreslås underlagt restriksjoner som i utgangspunktet begrenser virksomheten til verdipapirregistreringsvirksomhet. For å legge til rette for rasjonell drift åpnes det for å drive virksomhet som har naturlig sammenheng med verdipapirregistreringsvirksomheten. Utvalgets flertall har vurdert det slik at også børs- og oppgjørsvirksomhet faller utenfor rammen av tillatt virksomhet. Dette begrunnes med risikoeksponering, fare for interessekonflikter og tilsynsmessige hensyn. Norges Bank er enig med utvalgets flertall i at en streng virksomhetsbegrensning kan bidra til å redusere risikoen i verdipapirregistre. Om virksomhetsbegrensningen også bør omfatte verdipapiroppgjør og børsvirksomhet er etter vårt syn av mindre betydning. Det vises i den forbindelse til kommentar under avsnittet eierbegrensninger.

Rett til registrering i et verdipapirregister

Utvalget går inn for at alle finansielle instrumenter slik de til enhver tid er definert i verdipapirhandelloven bør kunne registreres i et norsk verdipapirregister. Utvalget foreslår også at departementet gis adgang til å utvide registreringsadgangen til andre formuesobjekter enn finansielle instrumenter. Norges Bank støtter dette.

Plikt til registrering i et verdipapirregister

Utvalgets flertall foreslår å oppheve registreringsplikten for norske ihendehaverobligasjoner, børsnoterte derivater, aksjer og depotbevis i utenlandske aksjeselskaper børsnotert i Norge. Forslaget begrunnes blant annet med at norske aktører i verdipapirmarkedene i størst mulig grad bør gis muligheten til å møte og tilpasse seg den internasjonale utviklingen. En sannsynlig utvikling er at handelen i europeiske finansielle instrumenter vil konsentreres til noen få markedsplasser. Registrering av finansielle instrumenter i de markeder de omsettes kan da være mer hensiktsmessig for både utstedere og investorer. Registreringsplikt i norske registre vil derfor kunne være en konkurranseulempe for norske selskaper som noteres i utenlandske markeder. Det fremheves også at en reell mulighet til valg av register vil øke konkurransen, noe som vil komme utstedere og investorer til gode. Norges Bank støtter flertallets syn, og vil i tillegg peke på betydningen av at norske registre er underlagt et noenlunde tilsvarende regelverk som i andre land. Dette kan få betydning for norske registres muligheter til å delta i internasjonale strukturendringer.

Vi gjør også oppmerksom på dagens adgang til registreringsfritak for ihendehaverobligasjoner i obligasjonslån utstedt av norske foretak utenfor Norge pålydende fremmed valuta, og andre norske obligasjonslån lagt ut i utlandet forbeholdt utlendinger. Det vises i den forbindelse til våre høringsbrev av 18. mars 1998 og 20. mars 2000 der det legges vekt på at det norske regelverket bør harmoniseres i forhold til våre naboland og den internasjonale utviklingen når ikke tungtveiende grunner taler imot dette. I den forbindelse nevnes at utvalget ikke kjenner til noe land, muligens med unntak av Finland, som har en så omfattende registreringsplikt som Norge.

Utvalgets flertall drøfter mulige negative følger av registreringsfrihet. Flertallet antar at effektiv skatterapportering kan ivaretas i tilstrekkelig grad ved at utsteder pålegges rapporteringsplikten. Utvalget anbefaler også at det vurderes en ordning med at registrering av norske finansielle instrumenter bare kan finne sted i utenlandske registre som oppfyller de krav som stilles til skatterapportering. Dette kan eventuelt sikres ved krav om forhåndsgodkjennelse fra norske myndigheter.

Norges Bank er etter en samlet vurdering enig med flertallet i at det ikke bør stilles krav til registrering i et norsk register. Det er imidlertid viktig at det etableres ordninger som kan ivareta tilsyns-, statistikk- og skattemessige aspekter av registreringsfriheten. Norges Bank viser her til utvalgets drøfting av mulige tiltak for å ivareta myndighetenes behov på nevnte områder. Det vil være behov for en godkjenningsordning også av utenlandske verdipapirregistre, og meldeplikt for de utstedere som ønsker å registrere seg i et slikt register. Når det gjelder forvaltere, legges det opp til slik godkjenning fra Kredittilsynet i lovforslaget § 7-3.

Norges Bank støtter utvalgets forslag om å oppheve negotiabiliteten til fysiske ihendehaverobligasjoner.

Verdipapirregisterlovutvalget har ikke vurdert registreringsplikten for aksjer og tegningsrettigheter i norske ASAer, da dette ifølge utvalget er vurdert i forbindelse med aksjerettsreformen (NOU 1996:3). Etter Norges Banks syn har Aksjelovutvalget ikke vurdert opphevelse av registreringsplikten for allmennaksjeselskaper, men behovet for en mulighet til frivillig registrering i VPS for aksjeselskaper. Utvalget konkluderte med at det ikke var behov for en slik løsning da aksjeselskaper lett kan omdannes til ASA. Aksjelovutvalget nevner også eksplisitt at en slik bestemmelse ikke utelukker andre løsninger for elektronisk føring av aksjeeierboken i aksjeselskaper. Norges Bank mener at også registreringsplikten for aksjer og tegningsrettigheter i norske allmennaksjeselskaper bør oppheves hvis registreringsplikten oppheves for alle andre finansielle instrumenter. For norske ASAer vil opphevelse i realiteten innebære valgmuligheter mellom norsk og utenlandsk verdipapirregister. Dette ville bringe Norges regelverk på dette området på linje med det som er vanlig i andre land.

Forvalterregistrering av aksjer

Utvalget foreslår å videreføre de regler og den praksis Kredittilsynet har fulgt med hensyn til forvalterregistrering for utlendinger av alle aksjer i ASAer. Selskapene bør etter utvalgets syn selv kunne velge om aksjene skal kunne forvalterregistreres. Utvalgets flertall bemerker for øvrig at de regler som vil gjelde for forvalterregistrering av aksjer snarere synes å være knyttet til særskilte forhold vedrørende selskapene og deres virksomhet, enn til aksjer som finansielle instrumenter. Flertallet foreslår at regler vedrørende disse forholdene heller hjemles i spesiallovene, slik det i det vesentlige også fremstår i dag, enn i verdipapirregisterloven. Norges Bank støtter utvalget og flertallet i dets merknad.

Finansdepartementet har presisert at innlendingers adgang til forvalterregistrering av aksjer ikke inngår i utvalgets mandat. I de fleste sammenlignbare land er registreringssystemene for finansielle instrumenter bygget på forvalterregistrering, og Norges Bank mener dette i seg selv er grunn til å vurdere forholdet. I høringen til Ot prp nr 36 (1993-94), aksjeloven, kom det fra ulike hold forslag om å utvide adgangen til forvalterregistrering, men departementet mente at spørsmålene var så vidt kompliserte at de burde gjøres til gjenstand for egen utredning. Norges Bank kan ikke se at NOU 1996:3 fra Aksjelovutvalget i særlig grad belyser ovennevnte forhold. Vi viser til våre kommentarer under avsnittet registreringsplikt og foreslår at også muligheten til forvalterregistrering for innlendinger vurderes. Norges Bank kan ikke se særlige hensyn som skulle tale mot forvalterregistrering også for innlendinger, gitt de krav som stilles til forvaltere i forslaget til verdipapirregisterlov § 7-3 og forutsatt at de endringer vi foreslår i § 10-2 gjennomføres. Norges Bank vil også påpeke at norske investorer i stadig større grad investerer i utenlandske markeder, og at slike kan ha stor fordel av å forholde seg til en global forvalter som også bør kunne brukes til investeringer innenlands. Statens investeringer i Petroleumsfondet er et eksempel på hvordan investorer benytter seg av forvalterregistrering.

Forvalterregistrering av obligasjoner og derivater

Utvalgets flertallet foreslår at det åpnes for forvalterregistrering av obligasjoner og derivater for utlendinger og innlendinger. Det argumenteres etter de samme linjer som under avsnittet plikt til registrering i et verdipapirregister. Det nevnes også at man i Sverige og Danmark ved den samme vurdering la vekt på internasjonalisering og internasjonal standard. En rapport fra Nordisk Ministerråd i 1999 anbefaler også at de nordiske land harmoniserer sine regler for verdipapirregistre, og særlig med hensyn på å tillate forvalterregistrering.

Norges Bank støtter utvalgets flertall ut i fra de samme hensyn som er anført under avsnittet om plikt til registrering i et verdipapirregister. Forslaget har som nevnt implikasjoner for skatte-, tilsyns- og statistikkrapportering. Norges Bank bemerker her at utvalget foreslår at verdipapirregistre i sine regler kan bestemme at visse typer finansielle instrumenter bare skal kunne registreres på enkeltkonti, jf. lovforslaget § 7-2. Et verdipapirregisters regelverk skal godkjennes av Kredittilsynet jf. lovforslaget § 1-2. Endelig skal samlekonti fremgå av registret, og forvalteren skal godkjennes av Kredittilsynet. Forvalter plikter også å gi opplysninger i samme omfang som verdipapirregistret. Kredittilsynet kan dessuten gi nærmere regler om utlevering av opplysningene, jf. lovforslaget § 7-3.

Taushetsplikt og innsynsrett

Utvalget går inn for fortsatt taushetsplikt for verdipapirregistre. Etter utvalgets syn bør taushetsplikten ikke være til hinder for at registre kan levere opplysninger på aggregert nivå til statistiske formål, til for eksempel Statistisk Sentralbyrå og Norges Bank. Utvalget foreslår videre at verdipapirregistre blir underlagt tilsyn fra Kredittilsynet ved å inkludere verdipapirregistre i kredittilsynsloven § 1, og i lovforslaget § 12-1 fremgår det eksplisitt at slike registre er underlagt tilsyn fra Kredittilsynet. Utvalget antar at §§ 3 og 4 i Kredittilsynsloven gir Kredittilsynet tilstrekkelig hjemmel for å kreve de opplysninger som er nødvendig for tilsynet. Norges Bank er enig i utvalgets vurdering, men når det gjelder hvem som har innsynsrett, jf. lovforslaget § 10-2, bør det presiseres at taushetsplikten ikke gjelder for Kredittilsynet. Videre må det fremgå at opplysninger for statistiske formål skal utleveres til offentlige myndigheter, herunder Norges Bank. Det bør også fremgå at oppgjørssentraler eller oppgjørssystem med tilknytning til verdipapirregisteret kan få nødvendig innsyn.

Utvalget har også etter en helhetsvurdering kommet til at obligasjonsutstedere bør få kjennskap til hvem som eier de obligasjoner de har utstedt. Dette er en utvidelse av dagens innsynsrett. Slikt innsyn er ikke vanlig praksis i det internasjonale markedet, og etter Norges Banks syn er det ikke behov for en slik lovfastsatt utvidelse. Et eventuelt ønske fra utsteder om innsyn i eierskapet av selskapets obligasjoner kan etter Norges Banks mening avtales privatrettslig i låneavtalen mellom utsteder og investorene, og hensyntas i det aktuelle verdipapirregister.

Kontrollkomité

VPS skal etter gjeldende lov ha en kontrollkomité som blant annet skal føre kontroll med styrets disposisjoner. Norges Bank ser i likhet med utvalgets flertall ikke behov for en ordning med kontrollkomité, og støtter flertallet i at regler om tilsyn, internkontroll med videre vil være tilstrekkelig til at et verdipapirregister kan drives på en forsvarlig måte.

Omdannelse

Norges Bank støtter flertallets forslag til tvungen omdanning av dagens VPS til ASA ved at aksjene legges ut for offentlig tegning til høystbydende. Norges Bank mener for øvrig at det bør settes en frist for nedsalget av aksjer fra stiftelsen til allmennheten, og at organiseringen av nedsalget og fristens lengde bør være lik for Oslo Børs og VPS.

Anvendelse av salgsprovenyet

Norges Bank støtter de av utvalgets medlemmer som foreslår at salgsprovenyet skal tilfalle staten. I høringen til Børslovutvalget gikk Norges Bank inn for at salgsprovenyet ved omdanning av Oslo Børs burde tilfalle en stiftelse. Dette synspunkt ble tatt på bakgrunn av at et enstemmig børslovutvalg anså at Grunnloven § 105 var til hinder for en løsning der salgsprovenyet ble overført til statskassen. Justisdepartementets lovavdeling har i ettertid kommet til en annen vurdering, og Norges Bank gjør oppmerksom på at vi også for Oslo Børs støtter at salgsprovenyet tilfaller statskassen.

Rettsvern og prioritet

Når det gjelder rettsvern og prioritet vil Norges Bank generelt peke på at dette er vanskelige spørsmål som ikke helt er løst i dagens verdipapirsentrallov. Det er vesentlig nå å få funksjonelle regler på området. Det må tas hensyn både til tradisjonelle rettsprinsipper, og de særskilte forhold som gjør seg gjeldende i et verdipapirmarked. Både størrelsen på de omsatte verdier, omsetningshastigheten, særskilte oppgjørsmetoder og de tekniske løsninger skiller i stor grad dette markedet fra andre markeder med registrering av aktiva i rettsvernsregister. Lovgiver må påse at det gis regler som kan gi klarhet om de rettslige forhold samtidig som reglene må være fleksible med hensyn til utviklingen i de finansielle markedene.

Når reglene skal utformes, må det skilles mellom de oppgaver som VPS i dag har som rettighetsregister og oppgjørssystem. Rettighetsregisteret reguleres av verdipapirregisterloven, mens oppgjørssystemet er regulert av lov om betalingssystemer. Et rettighetsregister og et oppgjørssystem kan være adskilte enheter, men det kan også være slik at enhetene ligger sammen, slik som i VPS. Hvorledes dette samspillet fungerer kan være noe komplisert, og er ikke klart fremstilt av utvalget. Forslaget til lovbestemmelser bærer også preg av at disse forhold ikke er tilstrekkelig utredet. Norges Bank vil derfor utdype dette noe nærmere nedenfor.

Med rettsvern menes å inneha en særstilling i forhold til andre som konkurrerer om rettigheter til et formuesgode. Problemstillingen er ikke aktuell i forholdet mellom avtalepartene i en verdipapirhandel, men i forholdet mellom en avtalepart og andre som pretenderer å ha en kolliderende rettighet i verdipapiret. Dette kan dreie seg om ulike situasjoner, for eksempel i forhold til andre som hevder å ha ervervet samme formuesgode, tidligere rettighetshavere, forfølgende kreditorer og panteberettigede.

Et oppgjørssystem får melding fra markedet, dvs børser, meglere, forvalterbanker etc. om hvilke handler som skal inngå i et oppgjør. Oppgjøret vil normalt være noen dager frem i tid. Før oppgjøret skal gjennomføres, foretar oppgjørssystemet en avregning av deltakernes pengeposisjoner og verdipapirposisjoner. De ulike systemer fungerer noe forskjellig. Normalt vil det bli foretatt en kontroll av om den enkelte deltaker har tilstrekkelig med penger og verdipapirer til å dekke sine posisjoner. Dette kalles dekningskontroll. Dekningskontrollen av penger vil skje i den banken hvor pengene skal gjøres opp (oppgjørsbanken), mens dekningskontrollen av verdipapirer vil skje der verdipapirene skal gjøres opp, altså i rettighetsregisteret. I forbindelse med dekningskontrollen vil det bli reservert (bundet) penger i oppgjørsbanken og verdipapirer i rettighetsregisteret med tanke på det forestående oppgjøret. Først når penger og verdipapirer er på plass for alle deltakerne, vil den endelige avregningen bli gjennomført. Det gis da melding til oppgjørsbanken om hvor mye penger som skal overføres fra hvem til hvem, og melding til verdipapirregisteret om hvem som skal overføre hvilke verdipapirer til hvem. Oppgjørsbanken foretar deretter pengeoppgjøret, og verdipapirregisteret foretar (det endelige) verdipapiroppgjøret.

Oppgjørssystemet fungerer således til å begynne med uavhengig av oppgjørsbanken og rettighetsregisteret. Like før oppgjøret skal gjennomføres foretas den første kontakten med disse gjennom dekningskontrollen. Sett fra rettighetsregisterets side, vil dette være "anmeldelsen" til registeret, og det er normalt å tenke seg at rettsvern oppstår i forbindelse med dette.

Rettighetsregisteret får meldinger fra flere hold om overførsel av papirer. Det kan være fra et eller flere oppgjørssystemer, fra kontoførere om konto-til-konto overførsler, fra rettighetsanmerkninger om pant etc. eller det kan være fra namsmannen eller gjelde en konkurs. En melding om registrering fra en oppgjørssentral vil slik sett ikke være noe forskjellig fra en melding om registrering fra annet hold. Rettighetsregisteret forholder seg ikke til hva som skjer i oppgjørssystemet før oppgjørssystemet foretar dekningskontrollen (og med senere overførsel av papirer).

Det spiller ingen rolle for rettighetsregisteret om fremtidige handler meldes inn til oppgjør i oppgjørssystemet, slik som i VPO i dag hvor handlene meldes inn tre dager før oppgjør. Disse handlene blir liggende i oppgjørssystemet inntil de gjøres opp, og det sendes ingen melding til rettighetsregisteret før i forbindelse med dekningskontrollen.

Manglende dekning av papirer hos selger løses etter de regler som gjelder for oppgjørssystemet, for eksempel ved at handelen faller, at det foretas en dellevering eller ved verdipapirlån. Dette har ingen betydning for rettighetsregisteret, som kun får en melding om hvilke registreringer som skal foretas på hvilke konti.

Hvis en selger har solgt samme type verdipapir til flere enn det er dekning for, løses dette etter reglene i oppgjørssystemet, ofte ved en blanding mellom prioritetsprinsipper og prinsipper om størst mulig samlet verdi til oppgjør. Dette har heller ingen betydning for rettighetsregisteret, som først får melding om registrering på konti etter at dekningskontrollen og avregningen er kjørt.

Som beskrevet ovenfor er det altså ingen direkte sammenheng mellom oppgjørssystemet og rettighetsregisteret (eller oppgjørsbanken) før dekningskontrollen foretas (anmeldelsen til registeret). Rettsvern og prioritet i rettighetsregisteret vil først få betydning etter at det er skjedd en melding til rettighetsregisteret. Før dette tidspunktet "lever" de transaksjoner som er innmeldt til oppgjørssystemet kun i oppgjørssystemet. Etter at anmeldelsen er foretatt, kommer reglene i verdipapirregisterloven til anvendelse, mens reglene i lov om betalingssystemer omfatter det forhold at avregningen som er foretatt i oppgjørssystemet skal kunne gjøres opp selv om en deltaker går konkurs før oppgjøret er gjennomført. Hvis man tenker seg dekningskontrollen som en anmeldelse til rettighetssystemet, med samtidig etablering av rettsvern, vil det være harmoni mellom reglene i lov om betalingssystemer og verdipapirregisterloven. I et slikt tilfelle vil man således være sikret at de avregnede verdipapirposisjonene - som da er låst i rettighetsregisteret - blir gjort opp.

Norges Bank er enig i det utvalget skriver om at tidspunktet for etablering av rettsvern må fastsettes entydig og ta hensyn til effektiviteten i registeret. Blant annet av hensyn til effektiviteten i verdipapirmarkedene og bankenes likviditetsstyring, er det av vesentlig betydning å endre dagens regler om at rettsvern mot konkurs (og tvangsmessige heftelser) er betinget av at rettigheten er registrert dagen før konkursåpning. I tråd med utvalgets forslag bør det derfor innføres regler om at rettsvern mot konkurs (og tvangsmessige heftelser) skal følge hovedprinsippet som gjelder for andre rettsvernspørsmål, slik at tidspunktet for anmeldelse til registeret blir avgjørende for om en rettsstiftelse har rettsvern mot avhenders konkurs eller tvangsmessige forfølgninger. Dette er regler som ellers gjelder i land vi sammenligner oss med.

Ulike registre kan fungere ulikt, og den teknologiske utviklingen går svært raskt fremover. Det kan være vanskelig å ha full oversikt over hvorledes samspillet mellom de ulike oppgjørssystemer og verdipapirregisteret vil arte seg i fremtiden. Det kan derfor i lovs form være problemer med å finne et egnet tidspunkt for når anmeldelse skal anses å være skjedd. En lovmessig fastsetting av et slikt tidspunkt kan være uheldig med hensyn til den utvikling som antas å ville skje i slike registre fremover.

Norges Bank mener at registeret selv bør kunne fastsette anmeldelsestidspunktet under offentlig kontroll ved melding til Kredittilsynet. Dette er en løsning som også er foreslått av utvalget, men som ikke kommer klart frem av lovteksten.

Med hensyn til prioritetsspørsmålet bør man som hovedregel lovfeste et tidsprioritetsprinsipp. Prinsippet er vanlig i registreringssammenheng, og synes å gi enklest regler både i forhold til rettsvernspørsmålet og i forhold til pkt 18.3.2 (rettsvern) og 18.3.3 (negotiabilitet) i utvalgets innstilling. Dette vil også harmonere med lov om betalingssystemer. Utvalget går inn for en slik regel, uten at det fremkommer klart av den foreslåtte lovtekst.

Utvalget peker imidlertid på at det kan være behov for unntak fra regelen om tidsprioritet - særlig knyttet til spørsmål om oppgjør. Systemene kan fungere ulikt. Det kan tenkes at oppgjørssentral og rettighetsregister drives i samme enhet, og det kan tenkes at disse funksjonene er adskilte. Det kan også tenkes ulike systemer med hensyn til om de baserer seg på forvalterregistrering eller investorkonti. Både den teknologiske utvikling og endrede markedskrav tilsier også at man i dag ikke fullt ut kan øyne hvilke problemstillinger som kan melde seg på dette feltet. Norges Bank er enig i at det bør gis en unntaksregel. Regelen bør være generell, og ikke bare knyttet til problemstillinger rundt oppgjør. Dette er spørsmål som bør underlegges offentlig kontroll. Norges Bank mener således at det bør gis en regel som gir registeret anledning til å utforme andre prioritetsregler under offentlig kontroll av Kredittilsynet.

De foreslåtte regler om rettsvern og prioritet synes unødig kompliserte. På bakgrunn av våre synspunkter ovenfor, foreslår vi følgende lovtekst til erstatning for utvalgets forslag til §§ 9-1 til 9-5.

"Rettigheter til finansielle instrumenter får rettsvern og prioritet etter tidspunkt for anmeldelse til verdipapirregisteret. Verdipapirregisteret setter nærmere regler for når en anmeldelse har funnet sted, og kan i særlige tilfeller sette avvikende prioritetsregler. Regler om disse forhold skal godkjennes av Kredittilsynet."

Norges Bank kan se behovet for en regel som nevnt i utvalgets forslag til § 9-5 andre ledd. En slik regel vil imidlertid kunne fastsettes i medhold av ovennevnte forslag.

Negotiabilitet

Norges Bank er enig i at vanlige negotiabilitetsregler skal gjelde for finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister, og støtter også de synspunkter som et samlet utvalg går inn for med hensyn til god-tro-regelen, jf. pkt 18.3.3.2 første avsnitt. Dette går ut på at det ikke bør gjelde et alminnelig vilkår om god tro for at en rett som er anmeldt til registeret skal gå foran en tidligere stiftet rett som ikke er anmeldt til registrering, eller som anmeldes på et senere tidspunkt.

Vi kan vanskelig se hensiktsmessigheten av i denne sammenheng å innføre egne regler for det som i utredningen benevnes som "individuelt bestemte" finansielle instrumenter. Både begrepets innhold og innføring av egne regler for denne kategori fremstår som noe uklart. Norges Bank er derfor enig med de utvalgsmedlemmer som går i mot innføring av slike regler.

Statistikk

VPS er i dag en meget viktig datakilde for å kartlegge finansielle beholdninger og finansielle strømmer mellom institusjonelle sektorer for de objektene som dekkes av VPS - dvs aksjer, grunnfondsbevis, obligasjoner, sertifikater og andeler i verdipapirfond. VPS legger inn statistiske sektorkoder for aktørene og dette setter VPS i stand til å lage statistikk på aggregert sektornivå maskinelt. Statistikken overføres til Norges Bank og Statistisk sentralbyrå uten å avsløre enkeltobservasjoner. Basert på slike oppgaver fra VPS publiserer Norges Bank kvartalsvise oversikter over beholdninger av verdipapirer, som er registrert i VPS, fordelt på utsteder- og eiersektorer samt transaksjoner mellom de ulike sektorene. Statistikken er dessuten viktig input til andre deler av Norges Banks og Statistisk sentralbyrås virksomhet. Dette gjelder for eksempel i analysearbeid, ved utarbeiding av nasjonalregnskap, finansielle sektorbalanser, husholdningenes finansregnskap og kredittindikatoren (K2) som inngår i beslutningsgrunnlaget for pengepolitikken. VPS er også tiltenkt en sentral rolle i det nye valutastatistikksystemet som er under utredning. Videre er det et økende krav fra internasjonale organisasjoner knyttet til data over verdipapirmarkedene.

Samlet sett mener Norges Bank at hensynet til statistikk ikke kan være overordnet formålet om et effektivt, sikkert og velfungerende verdipapirmarked, men vil påpeke at god verdipapirstatistikk også bidrar til dette. Et enkelt og kostnadseffektivt system for statistisk informasjon om verdipapirmarkedet kan sikres ved å knytte innhentingen av statistikk opp mot institusjonene som står for verdipapirregistreringen. Det bør derfor ­­­­ legges vekt på å hensynta statistikktilgangen i den grad det er mulig uten å svekke hovedformålet. En kan imidlertid ikke se bort fra at statistikkmyndighetene her må skaffe seg alternative eller supplerende måter å fremskaffe disse dataene på, med økte kostnader til følge.

Det bør etter Norges Banks syn stilles eksplisitte krav med hensyn til både skatte- og statistikkrapportering i godkjenningen av både forvaltere og verdipapirregistre. Godkjenningsvilkårene for registre må blant annet kreve at registrene bærer ansvaret for at data, i henhold til nærmere bestemmelser, blir tilrettelagt på en bestemt måte for statistikk-, skatte- og tilsynsformål, for eksempel er det sentralt at registrene må inneholde opplysninger om hvilke institusjonelle sektorer de reelle eiere og utstedere tilhører. Slik datatilrettelegging må også omfatte forvalterkonti. Det er i denne sammenheng viktig å utforme kravene til rapportering slik at de tar hensyn til de særskilte problemene som begrensede innsynsmuligheter hos utenlandske verdipapirregistre og utenlandske forvaltere kan medføre.

Med hilsen

Jarle Bergo

Henning Strand

Publisert 31. august 2000 09:29