Loven om Statens petroleumsfond ble vedtatt i 1990. Netto avsetninger til fondet ble første gang foretatt i 1996. Her gjengis noen av de overveielsene som ligger til grunn for å etablere Petroleumsfondet.

Norge har for tiden store oljeinntekter. Men oljeinntektene er ikke inntekter i vanlig forstand. Oljeinntektene skyldes at vi tapper en del av vår nasjonalformue; nemlig oljen i Nordsjøen. Dersom vår samlede nasjonalformue ikke skal reduseres, må vi derfor bruke oljeinntektene til å bygge opp andre deler av denne formuen. De siste årene har en valgt å investere en betydelig del av oljeinntektene som finanskapital i utlandet. Det er dette vi kaller Petroleumsfondet.

Et viktig formål med Petroleumsfondet er å frikoble bruken av oljeinntektene fra den løpende inntektsopptjeningen. Det gir fondet to viktige funksjoner. For det første skal fondet være et bufferfond for statsfinansene ved at overskudd på statsbudsjettet overføres til fondet, mens et underskudd dekkes ved å trekke på fondet. Denne bufferfunksjonen har sammenheng med at en betydelig del av statens inntekter stammer fra oljevirksomheten. Disse inntektene er usikre, særlig fordi oljeprisen varierer mye. Den andre funksjonen til fondet er å være et redskap for å håndtere de statsfinansielle utfordringene knyttet til økte pensjonsutbetalinger og samtidig avtakende petroleumsinntekter. Det er imidlertid verdt å merke seg at Petroleumsfondet ikke er et øremerket pensjonsfond.

Den statlige sparekapitalen i Petroleumsfondet skal i sin helhet plasseres i utlandet. En viktig grunn til det er at Petroleumsfondet skal være en finansiell buffer som myndighetene kan trekke på dersom statsbudsjettet går med underskudd. Det ville være vanskelig å tilfredsstille denne bufferfunksjonen dersom fondet investeres i Norge, fordi et betydelig budsjettunderskudd da ville ført til at en måtte reversere store investeringer i norsk økonomi.

Ved plassering utenlands blir budsjettprosessen i staten ryddigere. Når en fastlegger de samlede utgiftene i statsbudsjettet tas det hensyn til hvilke områder en ønsker å prioritere, samt hvor sterke etterspørselsimpulser norsk økonomi samlet sett tåler. De offentlige inntektene som ikke brukes, overføres til Petroleumsfondet. Men dersom fondet i tillegg skulle investert deler av sine midler innenlands, ville fondet i realiteten kunne bli et statsbudsjett nummer to for formål som ikke nådde opp i den ordinære budsjettprosessen. Dette ville undergrave de prioriteringene som ble gjort i statsbudsjettet.

Petroleumsinntektene er opptjent i utenlandsk valuta. Om man velger å bruke en stor andel av de løpende inntektene innenlands, vil det skape press i økonomien og inflasjon. Norske bedrifter som konkurrerer på eksportmarkedene eller mot import på hjemmemarkedene blir mindre konkurransedyktige. Dermed kan man risikere å møte de store finansielle utfordringene noen år fram i tid med en svak og skjevt sammensatt næringsstruktur.

En tilleggsgrunn til plassering utenlands er at det blir mulig å redusere fondets risiko ved å spre investeringene på forskjellige land og regioner. Det kunne dessuten være grunn til å tro at avkastningen på fondet ville blitt lavere dersom fondet hadde blitt investert i Norge. Det skyldes at fondet blir så stort at det etterhvert kunne blitt vanskelig å finne innenlandske prosjekter med god nok forventet avkastning.

Oppbyggingen av Petroleumsfondet i form av utenlandske investeringer reflekterer at oljeinntektene for tiden gir store overskudd i vår handel med utlandet. Som nasjon kan vi bare bruke disse overskuddene ved at vi over tid kjøper mer varer og tjenester i utlandet (import). Det er derfor naturlig at man i forvaltningen av fondet søker å sikre en god utvikling av fondets internasjonale kjøpekraft. Dette er også bakgrunnen for at man ved vurderingen av fondets avkastning legger mindre vekt på virkningen av eventuelle endringer i kursen på norske kroner. Slike kursendringer påvirker ikke fondets internasjonale kjøpekraft.

Fra årsrapport om Forvaltning av Statens Petroleumsfond 1999