Den norske stat er samlet sett i netto fordringsposisjon, det vil si at totale fordringer overstiger total gjeld. Statens fordringer består blant annet av innskudd i Norges Bank, investeringer gjennom Statens pensjonsfond utland (SPU), aksjer i innenlandske foretak, utlån og kapitalinnskudd i statsbanker, statsforetak og statens selvstendige bedrifter. Statens gjeld består i hovedsak av statsobligasjoner, statskasseveksler og kontolån fra statsinstitusjoner mv.
I de fleste land må staten utstede statspapirer enten i innenlandsk eller utenlandsk valuta, for å ha penger til å nedbetale eksisterende gjeld som forfaller og til å finansiere den statlige aktiviteten. Siden den norske staten er i netto fordringsposisjon kunne staten nedbetale all statlig gjeld uten å ta opp nye lån.
Når den norske staten likevel velger å ta opp nye lån i enten statskasseveksler eller -obligasjoner skyldes dette blant annet:
- Staten må ha en viss likviditetsreserve slik at den alltid kan dekke daglige betalinger. Det er store daglige svingninger i ut- og innbetalingene på de statlige kontoene, og det er vanskelig å beregne omfanget av inn- og utbetalingene på forhånd. Særlig gjelder dette innbetalinger av skatter. Svingningene kan bare delvis utjevnes ved tilpasninger i statens låneprogram. Derfor forsøker man å styre kontantbeholdningen slik at den normalt ikke skal være under 20-25 milliarder kroner.
- Statens opplåning påvirker banksystemets samlede innskudd/lån i Norges Bank. Gjennomføringen av statsopplåningene kan derfor i en viss grad tilpasses Norges Banks operasjoner for å styre likviditeten i banksystemet.
- Statens opplåning har også som mål å bidra til å opprettholde og utvikle fungerende og effektive finansmarkeder i Norge. Ved å tilby statsobligasjoner og statskasseveksler, sørger staten for en risikofri avkastningskurve for plasseringer med fra om lag 1 måned til om lag 10 års løpetid. Et annet viktig moment med statspapirer er at de bidrar til likviditet i det norske kapitalmarkedet. Uten tilførsel av statspapirer vil markedene bli mindre effektive. Andre lån og låneinstrument blir ofte priset i forhold til de statlige lånene, og slik sett bidrar de statlige lånene til et oversiktlig norsk verdipapirmarked.
Målet med statens gjeldsforvaltning er å sikre statens tilstrekkelig likviditet til så lave kostnader som mulig. Når en skal vurdere lånekostnaden, må en samtidig ta hensyn til statens renteinntekter og den samlede eksponeringen som følger av endringer i det alminnelige rentenivået.