Gjennom likviditetspolitikken sørger Norges Bank for at banksystemet daglig har overskuddslikviditet som bankene plasserer som innskudd på foliokonto i Norges Bank.
Fra og med 3. oktober 2011 ble likviditetsstyringen i Norge et kvotebasert system. I dette systemet sikter Norges Bank mot å holde den totale mengden reserver i banksystemet på et visst nivå. Videre får bankene forrentet kun en viss mengde reserver – en kvote – til styringsrenten (foliorenten). Innskudd utover kvoten forrentes til en lavere rente, reserverenten.
Folioinnskudd ble rentebærende fra 1. januar 1991. Fram til sommeren 1993 var imidlertid døgnlånsrenten (D-lånsrenten) Norges Banks styringsrente. Banksystemet var i permanent låneposisjon overfor Norges Bank, og døgnlånsrenten dannet et gulv for de kortsiktige pengemarkedsrentene. Fra høsten 1993 var banksystemet gjennomgående i innskuddsposisjon, og Norges Bank gikk over til å styre de kortsiktige pengemarkedsrentene innenfor en rentekorridor. "Taket" i rentekorridoren var døgnlånsrenten og "gulvet" var foliorenten. Innenfor rentekorridoren styrte Norges Bank likviditeten med sikte på å holde kronekursen stabil.
I siste halvdel av 90-tallet hadde banksystemet gjennomgående store folioinnskudd i Norges Bank, og pengemarkedsrentene falt ned mot gulvet i rentekorridoren. De kortsiktige pengemarkedsrentene har siden i hovedsak ligget noe over foliorenten. Foliorenten er i dag definert som Norges Banks styringsrente.
Differansen mellom døgnlånsrenten og foliorenten var 2 prosentpoeng fra 3. august 1993 til 16. mars 2007, da den ble justert til 1 prosentpoeng. Justeringen hadde ingen betydning for pengepolitikken og var begrunnet i at det ikke var behov for en differanse på 2 prosentpoeng.