Bogstad og Peder Anker - næringsutvikling og investeringer i det dansk-norske eneveldet

Foredrag av Bård Frydenlund på Norges Banks konferanse om Historisk-monetær statistikk for Norge
Bogstad gård 7. juni 2005

I forbindelse med markeringen av unionsjubileet nå i år valgte Bogstad stiftelse å rette søkelyset på selve innledningen til og den første perioden av unionsårene med Sverige. For Bogstads del faller dette sammen med leveårene til brukseieren Peder Anker og disse årene er også de år som relaterer Bogstad til begivenheter i norsk historie, særlig i tiden før og etter 1814. Fra å være en av mange trelasteksportører og godseiere fra Christiania, slo han seg opp som bergverkseier og dansk/norsk embetsmann og til sist til å bli den første norske statsminister i Stockholm i unionen med Sverige. Jeg er i gang med en biografi om Peder Anker som vil komme ut på Aschehoug forlag i 2007, og det jeg sier her vil basere seg på deler av de kildefunn jeg har funnet i arbeidet så langt satt i relasjon til det historiske bakteppe som vil bli fremstilt her i dag. (Det var reklamen…) Jeg må med en gang påpeke at jeg verken er økonom eller økonomisk historiker, og jeg ber i den anledning om tilgivelse for at fagterminologien som benyttes og selve fremstillingen preges av dette.

Her i dag skal jeg rette fokus på det forhold Peder Anker hadde til datidens statlige forvaltning og egen privat virksomhet og hvordan denne kombineringen av roller - som i våre øyne lett ville ses på som uheldige - ble preget av de økonomiske rammebetingelser som satte grenser for hans virksomhet særlig i tiden fra om lag 1790 til 1814. Jeg vil prøve å knytte sammen svært håndfaste eksempler på de investeringer han gjorde og som viser de utfordringer som det var å drive næringsutvikling i det førindustrielle Norge og hvilke trekk disse forsøkene hadde.

Som et teoretisk referansepunkt for denne presentasjonen vil jeg henvende meg til en klassiker innen historiefaget: Fernand Braudel, og deler av hans syn på handelselitenes rolle for handelskapitalismens utvikling i det vi i historiefaget kaller tidlig nytid eller tidlig moderne historie (gjerne periodisert fra 1500 til begynnelsen av 1800-tallet). De konkrete eksemplene jeg vil ta utgangspunkt i, er nesten innenfor synsavstand, så jeg velger å peke på dem når vi kommer til dem. Det gjelder for det første de prosesser som Anker var involvert i med oppføringen av en ny masovn på Fossum rett over Bogstadvannet her, og den forsøksvise effektiviseringen av tømmertransporten ved oppføringen av Kjerraten i Åsa i 1805-09. Avslutningsvis vil jeg komme med et par ukvalifiserte betraktninger av noen paralleller til våre dager. Kildene i denne sammenheng har vært rikholdige og morsomme å holde på med. I privatarkiver og offentlige arkiver kan man avdekke både statsforvaltningens behandling og de personlige perspektivene på aktørnivået i den samme sammenheng.

Om Peder Anker, Christiania-eliten og båndene til andre byer i Nord-Europa.

Peder Anker var både offentlig embetsmann og privat handelsmann, og samtidig en fremtredende skikkelse blant eliten i Christiania by og som medlem av Ankerfamilien. Han frigjorde seg fra den øvrige Anker-familien og begynte på Bogstad med egen gods- og trelastvirksomhet tidlig på 1770-tallet, men opprettholdt nære bånd til så vel familien som byen. Fra slutten av 1780-tallet ble han også engasjert som embetsmann, først som logistikkoffiser: som generalkrigskommissær i forbindelse med provianteringen av det dansk-norske felttoget mot Gøteborg i 1788, og fra året etter var han generalveiintendant for Akershus stift, et embete som ble utvidet til å gjelde hele Sør-Norge, en slags samferdselsministerstilling for veivesenet som var i en elendig forfatning på denne tiden. Embetet hadde han egentlig helt frem til 1814, med noen mindre perioders opphold. Hele tiden var han altså også kjøpmann og utvidet driften sin både innenfor trelasteksporten og innen bergverkene. Foruten å effektiviseringen av Bærum som jeg kommer tilbake til, kjøpte han opp nye jernverk i Hakadal og Moss og han utvidet sine eksportområder. På grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814 var han førsterepresentant for Akershus stift og dannet med sin venn og svigersønn grev Herman Wedel Jarlsberg, kjernen i det som i ettertiden har blitt kalt Unionspartiet på Eidsvoll. Sin gode vertskapserfaring på Bogstad for utallige tilstelninger, hans svenske forbindelser, og hans etablerte stilling innen Christiania-eliten gjorde ham til et naturlig, men ikke ukontroversielt valg som den første norske statsminister i Stockholm i den svensk-norske unionen etter 1814. Han forble i denne stillingen i åtte år og hadde stor innvirkning på utformingen av dette viktige relasjonsorienterte embetet mellom svensk kongemakt og norsk stortingsmakt. Han fratrådte embetet i 1822, samme år som sin svigersønn fratrådte finansministerposten, etter flere uenigheter med Carl Johan og Peder døde to år etter her på Bogstad.

Som nevnt var Peder Anker embetsmann og kjøpmann i brorparten av sin levetid. Dette var en akseptert tilstand innen enevoldstiden. Næringsgrunnlaget for den eliten Anker var en del av, var utførsel av råvarer, hovedsakelig tømmer og jern. De såkalte sagbrukspriviliegiene gjorde at inntektene på tømmereksporten fra østlandsregionen ble samlet på få hender i eliten i Christiania. Både skogsområder og produksjonsapparat ble samlet på få hender. For å få dette gjennomført på best mulig måte var det nødvendig med gode handelskontakter, særlig i London som ble den vesentligste importhavnen for Christianiaeliten i tiårene forut for 1814. Norskorienterte firmaer i London som Wolff og Dorville, hadde norske ansatte, for eksempel unge sønner av trelasteksportører i Christiania, som hadde læretid i disse firmaene i London. En annen viktig forutsetning var å ha gode forbindelser med statsmakten i alle dens manifestasjoner. Særlig viktig var det å ha gode kontakter nær kongens hoff og i de kongelige kollegier eller regjeringskamre i København. For Peder Anker og Ankerfamilien spilte fetteren Carsten en vesentlig rolle som formidler og forhandler med statsmakten i en rekke saker. Han ble jo mer kjent som vertskap for grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Carsten Anker måtte begi seg til mange regjeringskontorer for å tale sine familiemedlemmers sak eller innhente informasjon, hvorvidt det var innsendte søknader, utnevnelser, anklager, rykter eller annet. Dette handelsnettverket med sine parallelle vennskapsrelasjoner ble derfor sett på med skepsis fra dansk sentralt hold og det eksisterte et overvåkingsapparat for at kongen og regjeringen i København skulle være underrettet om at handelsrelasjonene til Peder Anker og andre ikke fikk innvirkning på den sikkerhetspolitiske situasjonen. Og dette var en reell trussel som man kan finne flere spor av i kildene.

Handelssystemet og kassene (kort)

Som nevnt var salg av tømmer og metaller hovedinntektskilden for handelseliten i Christiania. Men det var ingen automatikk i å skaffe seg penger for levert tømmer. Handelssystemet i det dansk-norske eneveldet var basert på det såkalte veksels- og assignasjonssystemet. Det kan grovt sett fremstilles som følger: Veksler utstedt i pund ble utbetalt for levert tømmer i London som igjen ble vekslet inn i såkalte assignasjoner i København som kunne veksles inn i riksdaler i den såkalte zahlkassen i Christiania, den norske hovedkassen for alle statlige skatter og avgifter som ble innbetalt av borgere, bønder og andre. Her fikk for eksempel Peder Anker utbetalt sine riksdaler for tømmeret mot utstedte assignasjoner. Hele dette systemet var basert på tillit og det var derfor en forutsetning at den enkelte utsteder hadde dekning for den summen som ble foreskrevet, slik at pengesirkulasjonen kunne opprettholdes uforstyrret. Å være zahlkasserer var en hovedpost for det fiskale systemet i Norge og vedkommende disponerte store summer. Her ble så vel konsumpsjonsinntektene, tollinntektene og matrikkelskatten samlet inn og alle de øvrige lokale kassene i Norge overførte sine summer hit. Summene ble gjerne lånt ut til venner og bekjente av zahlkassereren, og det kanskje overraskende var at dette i overveiende grad var en akseptert praksis. Så lenge kassereren hadde balanse ved årets slutt eller kunne greie å oppnå balanse, ble ikke vedkommende straffet på noe som helst måte for denne praksisen. Praksisen sier litt om de umoderne trekk som preget datidens forvaltning, den aksepterte sammenblanding av den offentlige og private sfære. Et par navn bør nevnes i denne sammenheng: Peder Holter, som var kasserer fra 1760, var før sin død i 1786 var blant de ledende tømmereksportørene i landet og som inntil hadde dette sentrale embetet. Han utførte flere lokale lån, men greide å komme i balanse. En som ikke kom i balanse var Holters etterfølger, Jacob Juel, som i likhet med Holter drev tømmerhandel parallelt med embetsførselen. Da rentekammeret, altså finansdepartementet i datidens København, slo alarm overfor Juels embetsførsel, viste det seg etter hvert at det var snakk om en kassemangel på om lag 500 000 riksdaler, en enorm sum. Han ble fengslet i 1784, men greide å rømme til Sverige hvor han fortsatte som handelsagent for flere handelshus i Christiania. Peder Anker skulle ha søkt denne stillingen etter anbefaling fra Peder Holter så tidlig som i 1772, men Holter fortsatte i stillingen i lang tid etter dette.

En annen instans Peder Anker var involvert i og som sier noe om datidens trekk i økonomien var Christiania Tømmerdireksjon. Dette var et samarbeidsorgan for de tømmerhandlende i Christiania særlig i tiårene fra 1790 til rett etter 1814. Francis Sejersted har beskrevet dette i sitt verk av Fra Linderud til Eidsvold Værk. Denne tømmerdireksjonen hadde som formål å blant annet drive prissamarbeid til beste for de som drev utenrikshandel i Christiania. Og det er nærliggende å si at så vel Peder Anker, Bernt Anker, Haagen Mathiesen på Linderud og andre ville ha blitt anmeldt for kartellvirksomhet i våre dagers juridiske virkelighet. Prissamarbeidet kan allikevel sies å være et nødvendig onde i datidens merkantilistiske virkelighet. Handelsfrihet eksisterte ikke og eliten i Christiania hadde flere utfordringer ved å være en del av det dansk-norsk eneveldet. Utflagging var naturlig nok ikke et alternativ i et slikt autokratisk system.

Fernand Braudels teser om handelselitenes rolle for handelskapitalismens utvikling

Handelselitene stod for den reelle utviklingen økonomisk. Disse få personene som drev utenrikshandel med privilegier fra sentralmakten, drev også frem handelskapitalismens utvikling i det førindustrielle samfunn.

  • De lange familiers strategi: - giftermålstrategi, godssamling og moderasjon ved eiendomsskifte holdt familiens virksomhet i live i kritiske faser. Peder Ankers datter giftet seg med grev Wedel, og førte Ankers gods sammen med Jarlsbergsgodset.
  • Sammensatt drift: - tømmereksport, bergverks- og godsdrift, gjerne med et embete i tillegg, ga flere ben å stå på, som sikret overlevelse i trange tider. For Peder Ankers del: Bærums, Hakadals, og Moss verker ble drevet sammen med en omfattende tømmereksportvirksomhet og drift av Bogstadgodset. Han var innehaver av flere embeter og ble adlet.
  • Investeringene: Tidens teknologiske nivå la hindringer for investeringsmulighetene. Det gikk til mer handel, mer produksjon, inn i finansvesenet og til infrastruktur: Ekstra problematisk i Christiania: På grunn av manglende muligheter til å drive næringsutvikling (ikke eget bankvesen, lite kassevirksomhet og ingen børs), ble investeringene grovt sett orientert mot to felt av samfunnet: 1) å føre midlene tilbake til primærnæringen i den råvareorienterte produksjonen og 2) luksusforbruk (paleene og godsene med interiører, overdådige selskapeligheter og høyt personlig forbruk). For Peder Ankers del: Kjerraten i Åsa og eksperimenteringen med jordbruksprodukter er eksempler på pkt 1), og utbyggingen av Bogstad viser luksusforbruket.

Eksempel 1: Masovnen på Fossum og Den kongelige kredittkassen "Hjelp" fra det offentlige

Som generalveiintendant hadde Anker blitt rådført av regjeringen i København - Det danske kanselli som det het - til å søke støtte for oppbyggingen av veinettet i Gudbrandsdalen av en relativt nyopprettet finansinstitusjon - Den kongelige kredittkasse. Denne ble opprettet i august 1786 med hensikt å kunne stimulere den produserende sektor, både nye forsøk og til støtte for eksisterende produksjon. Og vi kan nesten si at den var et barn av sin tid, ved at hovedformålet var tuftet på Opplysningstidens fremskrittstro hvor det teknologiske fremskrittet var sentralt. Hovedområdene som skulle gis støtte var hovedsakelig primærnæringene og i kildene ser vi at det i overveiende grad var slik at Danmark og hertugdømmene Slesvig og Holstein fikk støtte til jordbruket, mens norske søknader fikk støtte til bergverksdriften. Her som i de fleste andre sentralt-initierte finansielle tiltak i Danmark-Norge ble Norge forfordelt til fordel for sjællandske og jyske godseiere. Av drøyt 1 600 000 riksdaler som ble fordelt gikk knappe 400 000 av disse til prosjekter i Norge. Og hvis dere tror at "prosjekt" høres litt moderne ut så er det feil, i kildene er det snakk om "prosjekter".

Peder Anker hadde altså blitt rådet til å søke ekstrakassen om midler til veiutbedringen, og siden han etter hvert fikk ytterligere informasjon om hvem som satt i kassedireksjonen, og rutinene i forhold til søkning så han mulighetene til å søke samme kasse for lån til egne private bedrifter. Opplysningene fikk han av sin førnevnte fetter Carsten som på dette tidspunktet satt i Kommersekollegiet, et datidens Nærings- og handelsdepartementet, faktisk er den sammenligningen skremmende god uten at jeg skal gå i detalj på det.

Den videre prosessen sier mye om den æreskodeksen som eksisterte i samtiden da. Etter et svært grovt overslag og estimat hvor han først ønsket å låne 100 000 rd, sendte Peder Anker en søknad på å få låne 50 000 riksdaler til å opprette en masovn her ved Bogstadvannet som et ledd i å effektivisere jernverksdriften hans, som et tillegg til den allerede eksisterende masovnen på Bærum, som for øvrig var Norges første. Den innsendte søknaden ble deretter behørig behandlet i kredittkassedireksjonen og som dagens forvaltnings mange høringsinstanser skulle også flere lokale og sentrale instanser få uttale seg om Peder Ankers prosjekt.

Dette skulle ikke gå uproblematisk for seg. Særlig fikk han motbør av deler av sivilforvaltningen på Østlandet. Peder Anker hadde med sine brødre og andre i Christiania-eliten et relativt anstrengt forhold til den daværende stiftamtmannen i Akershus stift, den danskfødte Frederik Moltke som også var den øverste sivile embetsmann i Norge. Moltke uttalte seg sterkt kritisk om Peder Anker og hans brødre. I kildene etter Moltke blir Peder kaldt "en Narr" og Bernt Anker blir særlig kritisert for å gjøre honnører til lokalbefolkningen i Christiania, "som kun passer en stiftbefalingsmann" i følge stiftamtmannen selv, Frederik Moltke. Peder Anker hadde også vært i konflikt om ordrelinjene i veiutbyggingen han var involvert i. Peder krevde at han kun skulle underkaste seg København og at alle lokale herrer skulle innfinne seg med de direktiver han kom med. Uansett: samarbeidsklimaet var ikke godt og det skulle klart prege den høringsuttalelsen som kom fra Moltke. Han kunne ikke skjønne hvilket behov Anker skulle ha for en slik ovn i det hele tatt, og i hvert fall ikke at investeringen kunne beløpe seg til 50 000 riksdaler. Heller ikke trodde han at den sikkerhet for lånet som Anker hadde satt i sine skogeiendommer kunne stemme overens med virkeligheten. Samme dom kom det såkalte Oberbergamtet i Kongsberg til, begge instanser mente at det burde holde med 10 000 riksdaler. Etter måneder med saksbehandling og innhenting av høringsuttalelser sendte kredittkassen et klart svar til Peder Anker om at søknadsbeløpet ble ansett som urimelig og at de ikke kunne innvilge søknaden.

Dette tok ikke Peder Anker pent. Som i de fleste saker som ble sendt København fra Anker-familien i Christiania på denne tiden, ble det sendt offentlige brev til kassene og parallelt med dette, personlige følgebrev til Carsten Anker om hvem Carsten skulle kontakte, hvilke argumenter han skulle benytte og hva avsenderen tenkte å gjøre dersom svaret ikke ble som ønsket. Og Peder sier klart til Carsten at han må tale med kronprinsen slik han har gjort i forbindelse med veisaken og at dette er viktig for at han kan få skjøtte sine private virksomheter i henhold til de forventninger som er til ham og at han akter å si opp som generalveiintendant hvis dette ikke skjer. Men det spesielle med denne korrespondansen er at det gjør han også i det offisielle brevet til Den kongelige kreditkassen, og i et hva vi kan kalle et semi-offisielt brev til Kronprinsen. Her sier han på samme måte - i klartekst - at han vil tre ut av sitt embete, siden han ikke har fått innvilget søknaden slik han ønsket: Eller med egne ord først til Kronprinsen: (tekst fra kilde, brev fra Peder Anker, 22. juni 1793, fra: -Korrespondanse, Schimmelmanns privatarkiv, Riksarkivet, København) Til Deres Kongelige Høyhed, som min høye Beskytter, og som Selv har naadigst villet at jeg fra mit private Livs Eenlighed og Ros skulle trinne frem paa den store Skue-Plads og tjene Staten med mine faae Evner, kan jeg altsaa ikke andet end frimodigen og underdanigst indberette den uomgjængelige Nødvendighed det er for mig at gaae tilbage til min forrige simple Stilling i Livet, hvorved jeg med Sandhed kan sige at spare en Aarlig Udgift af henved 1000 (riksdaler, min anm.). Men jeg beder Deres Kongelige Høyhed af det oprigtigste, og Dem, naadigste Prinds, hengivent Hjerte, at De ikke ville blive mig vred, at jeg af ovenmeldte Aarsager maa gjøre et Skridt, som ikke er overeenstemmende med den Nidkjærhed jeg hidintil har, haaber jeg, aflagte Prøver paa. Skulle Deres Kongelige Høyhed naadigst ville, herom, og om den gandske Sag have nogen høyere Forklaring, da er min Fætter Conference Raad Anker (Carsten, min anm.) underrettet om alt, og kan paa naadigste Befalning indfinde sig for at give de fornødne Oplysninger.

Jeg har i 5 Aar tjent ikke allene uden Løn; men endog med oppofrelse. Lad dette, Naadigste Prinds, tale for mig, naar jeg herved allerunderdanigst og underdanigst Ansøger min allernaadigste Konge, og Deres Kongelige Høyhed om at maatte allernaadigst og naadigst entlediges fra min hidintil havde Charge, som General Vey Intendant i Aggershuus Stift."

Det samme ordvalget finner vi brevet til Kreditkassen.

Svært frittalende korrespondanse til en eneveldig kronprins. Og det sier litt om den posisjon Peder Anker var i, som signifikant aktør i Østlandsregionen og som del av eliten i Christiania. Christianiaelitens handel var en svært lukrativ inntektskilde toll- og skattemessig og byen var i en utenrikspolitisk utsatt posisjon - særlig i forhold til England og Sverige - som hadde et spent forhold til København i flere deler av denne perioden.

Uansett. Etter ytterligere brev og annen påvirkning fikk Peder Anker i november 1793 innfridd et lån på 25 000 riksdaler, og en ny masovn ble satt opp her ved Bogstadvannet. Og mengden jern som ble skipet ut økte tilsvarende og han fikk en ønsket økning på sin jerneksport.

Eksempel 2: Tømmereksporten og kjerraten i Åsa
Ren privatinvestering

Det neste eksemplet jeg vil ta for meg, fant sted et tiår senere, etter at Den kongelige kredittkassen var lagt ned. Dette var en ren privatinvestering. I årene rundt 1800 var tømmereksporten klart mer omfattende enn tidligere og etterspørselen etter norsk tømmer og plank i England økte. Med sine personlige kontakter i London ble Peder Anker og de andre trelastpatrisierne hyppig underrettet om de økonomiske og politiske utviklingstrekkene i Nord-Europa generelt og særlig de bevegelser som hadde innvirkning på deres egen tømmerhandel. For å møte denne økende etterspørselen kjøpte Peder Anker opp store skogområder i Land og Valdres i årene som kom med et tilsvarende stort trelasteksportpotensiale og som igjen ville gi tilsvarende store inntekter i en tid hvor Christiania-eliten med Bernt og Peder Anker i spissen, fremfor noen kunne sko seg på den dansk-norske nøytralitetspolitikken som ga dem mulighet til å ferdes fritt på havene. Men i dette tilfellet var det snakk om rent private midler: Kredittkassen ble lagt ned i 1797 og den økonomiske helhetlige situasjonen til Peder Anker var bedre.

Men for å få dette tømmeret til å bidra på det ekspanderende eksportmarkedet møtte Peder Anker flere åpenbare hindre av både topografisk og mellommenneskelig art. De nye tømmerholdige eiendommene kunne fløtes ned i vassdrag til to nærliggende innsjøer, henholdsvis Sperillen og Randsfjorden som begge møttes i Hønefoss og gikk ut i Tyrifjorden. For å få størst mulig avkastning på Sagene til Anker lå i Lysakervassdraget og mulighetene var begrenset for Anker. Et mulig scenario var å fløte tømmeret ned Drammensvassdraget, og få det skjært der. Men dette var ikke en reell løsning fordi Anker visste at skjæringsbetingelsene der ville bli dårlig, særlig fordi han var i konflikt med flere av Bragernes-patrisiatet gjennom anleggelsen av Drammensbrua i år 1800 som ikke var ønsket av eliten på Bragernes-siden av byen. Hesteskyss ble også vurdert, men ville også blitt dyrt og tidkrevende. Utfordringen var derfor å få transportert tømmeret fra Tyrifjorden og opp på Nordmarksplatået for å kunne få det fløtet til sagene i Lysakervassdraget. Løsningen ble den såkalte "kjerraten i Åsa": et tømmertransportsystem som ble lagt oppover i topografien i bygda Åsa innerst i Steinsfjorden, hvor tømmeret ble trukket opp motstrøms ved hjelp 11 enkeltkjerrater. En kjerrat kommer av det tyske Kehr-Rad som betyr vendehjul, og det består av et stort drivhjul på åtte meter i diameter og et mindre støttehjul og selve evighetslenken som forbinder disse hjulene. På lenken ble tømmeret hektet og dratt oppover topografien. Mellom hver slik kjerrat stod tømmerkarer og hektet tømmer over på neste kjerrat. For å få tegnet og anlagt dette vidunderet hadde Peder Anker kontakt med Gøteborg-eliten og de ansvarlige for byggingen av Göta kanal. Samuel Bagge het mannen Peder Anker fikk hit til Østlandet for å anlegge dette, og ble derfor et bidrag til flere av de initiativ på teknologioverføring fra Sverige som skjedde i Ankers regi i disse årene. På Bærums Verk hadde flere svenske fagfolk tatt arbeid og bidratt til effektivisering av bergverksdriften.

Dessverre fant investeringen og byggingen sted i en tid hvor de konjunkturene allerede hadde snudd i negativ retning. Prøvedriften på kjerraten i Åsa ble utført i samme år hvor handelseliten i Christiania ble utsatt for det største angrepet på deres levebrød. I 1807 angrep England København og det såkalte flåteranet ble utført. Kong Frederik VIs krigserklæring mot England som resultat av alliansen med Napoleon førte til at nøytralitetshandelen var brutt og kapervirksomhet satte inn også mot norske skip. Engelske handelshus nektet å skrive ut veksler som tidligere og helvete var løs. Kjerraten kom først i ordinær drift fra 1809, men var da et dyrt og tungdrevet produksjonsmiddel i en konjunkturmessig virkelighet som gjorde at investeringen ikke lønte seg.

Kjerraten i Åsa var unik og viser hvor kreative man kunne være i en førindustriell setting når man hadde midler og hjernekraft til det. Kjerraten ble av samtiden vurdert som den største enkeltinvesteringen i Norden og ble værende i drift frem til 1849-50, ut hele Peder Ankers svigersønn Grev Wedels levetid.

Som et tredje eksempel kunne jeg også ha snakket om investeringene og forbruket i forbindelse med Bogstad gård, som jo Peder Anker satte inn flerfoldige tusen riksdaler for å ruste opp, men i stedet får dere ta resultatet av investeringene nærmere i øyesyn her inne og utenfor.

Oppsummering

Både masovnen på Fossum og kjerraten i Åsa viser noe om betingelsene og de begrensede mulighetene for næringsutviklingen som eksisterte i det førindustrielle Norge innenfor eneveldet Danmark/Norge. Hvilke paralleller kan man se til våre dager?

Foruten at statlig forvaltning fortsatt har stor makt (og var relativt velutviklet på den tiden), er det mulig å peke på følgende paralleller til ettertanke:

  • Begge eksemplene viser hva investeringer i denne tiden gikk til og at det ikke bare var suksesshistorier. For Norges del gikk det da som nå til samferdsel og primærnæringstiltak, og var gjenstand for en sterkt byråkratisert prosess preget av sterke egeninteresser. Dette kun ment som en provokasjon fra en som har jobbet med fordeling av midler i et departement.
  • Datidens handelseliter mer europeisert/internasjonalisert enn dagens industri/handelseliter? Handelseliten i Christiania var svært godt informert om øvrig europeisk handel og dets utvikling, og var nødt til å være internasjonalt orientert. Hvor mye lenger har vi kommet to hundre år senere? (hvis det da er idealet?)
  • Råvareavhengighet og fokus på primærnæringer er påfallende. Med flåteranet 1807 begynte en ustabil nedgangsperiode som kulminerte i de store konkursene som slo ut handelseliten i Christiania rundt 1820. Norsk industri er selvsagt mer kompleks og bedre rustet til å stå imot kriser/merkbare lavkonjunkturer, men allikevel: Hvilke konsekvenser vil dette ha for norsk næringsliv i dag?

Nå vil det neppe bryte ut krig mot England som det gjorde i 1807 og alliansekonstellasjonene er mildt sagt annerledes, men man kan jo spørre seg hvor lenge det vil lønne seg for Norge å være så råvareorientert som nå. Men dette er spørsmål som mer kvalifiserte mennesker bør uttale seg nærmere om. Takk for meg!

Published 14 July 2005 08:24