Om vannmerket - lundefuglen

Vannmerket er et viktig sikkerhetselement på sedler, og framstår i gråtoner når seddelen holdes opp mot lyset. Gråtonene kommer som følge av at papiret har ulik tykkelse. De siste seddelutgavene har hatt portrettet på seddelen som vannmerke. Med «Havet» som overordnet tema for den nye seddelserien, var det viktig å finne et motiv som er relevant for temaet, og samtidig innehar portrettets egenskaper i form av gradvise, eller skulpturelle, overganger. Valget falt på lundefuglen, som er en kjent sjøfugl med et meget karakteristisk utseende.

På latin: Fratercula arctica, engelsk.: Atlantic puffin, tysk: Papageitaucher, fransk: Macareux moine
Teksten er hentet fra Norsk Polarinstitutts nettsider samt fra Wikipedia

Vannmerket er et viktig sikkerhetselement på sedler, og framstår i gråtoner når seddelen holdes opp mot lyset. Gråtonene kommer som følge av at papiret har ulik tykkelse. De siste seddelutgavene har hatt portrettet på seddelen som vannmerke. Med «Havet» som overordnet tema for den nye seddelserien, var det viktig å finne et motiv som er relevant for temaet, og samtidig innehar portrettets egenskaper i form av gradvise, eller skulpturelle, overganger. Valget falt på lundefuglen, som er en kjent sjøfugl med et meget karakteristisk utseende.

Lundefuglen er en mellomstor alkefugl som lett kjennes igjen på det store og fargerike nebbet. Den blir 26–29 cm lang, og veier 310–550 g. Kjønnene er like. Foruten det store nebbet, har lundefuglen et karakteristisk stort, gråhvitt kinnfelt som er atskilt fra det hvite brystet av et ubrutt svart brystbånd. Oversiden er svart, mens undersiden er hvit. Beina er oransjerøde. Det kraftige nebbet er sammentrykt fra sidene og har furer i rødt, gult og blått. I vinterdrakt er kinnene mørkere grå, og nebbet mindre på grunn av hornlag som faller av. Ungfuglene likner de voksne i vinterdrakt, men de har spinklere og mørkere nebb. Lundefuglen er stort sett taus, men har en dempet, gryntende lyd som kan høres på hekkeplassen.

Arten hekker på begge sider av det nordlige Atlanterhavet, fra østkysten av Nord-Amerika og De britiske øyer i sør til Grønland, Svalbard og Novaja Semlja (Russland) i nord. I Europa hekker hoveddelen av bestanden langs kysten mot Atlanterhavet.

I hekkesesongen fra april til august/september inntar lundefuglen hekkeplassene i fuglefjellene. Resten av året tilbringes på åpent hav. I Norge hekker lundefuglen fra Vestlandet og nordover. Øya Runde på Sunnmøre er en viktig hekkeplass i den sørlige delen av hekkeområdet. Den største kolonien befinner seg imidlertid på Røst i Lofoten. Koloniene der kan bestå av flere hundre tusen fugler. En annen kjent hekkeplass er Lovund på Helgelandskysten. Ifølge myten ankommer lundefuglen Lovund til samme tid hvert år, på «Lundkommardagen» 14. april -. Dette er starten på hekkingen, og fuglene ankommer i tusentall.

Lundefuglen er en typisk kolonihekker som graver ut reiret i gressbevokst jord på større øyer og holmer. Der det mangler jord, slik som på Svalbard, hekker arten i sprekker og hulrom i bergvegger eller mellom steiner. Fuglene livnærer seg hovedsakelig av små stimfisk. Krepsdyr, blekksprut og børstemarker er også viktige byttedyr, spesielt utenom hekkesesongen. Lundefuglen leter hovedsakelig etter mat i åpent hav.

Publisert 26. mai 2017 12:20