Om kystens veivisere – sjømerker. Motivelement på 200-kroneseddelen

Omtalen er basert på tekst av Jo van der Eynden

Sjømerker

Langs hele norskekysten er det en rekke dagmerker som skal hjelpe de sjøfarende å finne veien i dagslys, for det er ikke lett å vite hvilke sund som er farbare for folk som er ukjente i farvannet. Skjærgården framstår som en labyrint for den ukjente, og en må ha grundig erfaring og lokalkunnskap for å ha oversikt over hvor leia går mellom grunner og undervannsskjær.

Illustrasjonen på 200-kroneseddelen viser ei grindstøtte med peker. Tradisjonelt består slike merker av en tregrind montert på en jernstang som er festet i fjellet på et skjær. Pekeren angir på hvilken side av grunnen en skal seile. En slik grindstøtte, eller krekse som de også kalles, kan ha en eller flere «vinger» med peker, alt etter farvannet.

Det finnes også tradisjonelle jernstaker uten krekse eller peker som bare angir en grunne eller et skjær som en kan seile rundt på flere sider. På 1800-tallet var jernstakene ofte laget av støpejern, og kunne ha en diameter i bunnen på om lag 20 cm. For å feste dem i fjellgrunnen måtte det meisles ut et minst like stort dypt hull for hånd. Dette ble gjort manuelt av tre mann som var plassert på en enkel rigg av rør. Slikt arbeid kunne bare foregå i rolig vær. En mann holdt meiselen, mens de to andre slo regelmessig med hver sin slegge. En har regnet ut at det måtte ca. 35 000 sleggeslag til for å meisle ut et hull til en slik stake.

Opprinnelig ble særegne landskapsformasjoner og stedsnavn brukt for å orientere seg langs kysten. Loser og fiskere memorerte disse, eller utarbeidet såkalte mèdbøker, som beskrev det undersjøiske landskapet og seilingsledene ut fra krysspeilinger og manuelle dybdemålinger med håndlodd.

Den store utbyggingen av sjømerker falt sammen med utviklingen av fyrvesenet på 1800-tallet, der staten tok et overordnet ansvar for etableringen av navigasjonshjelpemidler langs kysten. Men noen sentrale seilingsmerker er omtalt allerede i sagalitteraturen. Det faktum at svært mange av de mektige gravrøysene fra bronsealderen ligger i tilknytning til de viktigste ferdselsårene på kysten, indikerer også at det å markere den farbare leia gjennom skjærgårdens mange holmer og sund går langt tilbake i historien. Selv uforklarlige gravrøyser i innlandet kan ofte få ny mening når en tar landhevingen i betraktning. Plutselig framstår det historiske vannveier som i dag er tørrlagte på grunn av endringen i havnivået.

Varder og båker

Etter gravrøysene ble det reist steinvarder og båker (sjømerker i tre, eller senere i betong) mange steder langs kysten, både på forbergene ytterst mot det åpne havet, og langs den indre seilingsleden. De ble ofte reist på privat initiativ, gjerne av lokale loser, og var stedegne merker som skulle gi de sjøfarende sikker landkjenning når de kom inn fra havet. Andre var plassert langs den indre leia for å markere hvilke sund som var farbare eller markere grunner som måtte unngås.

Fra 1430-årene finnes det en beretning fra et italiensk skipsmannskap som strandet på øya Røst ytterst i Lofoten, og som etter en overvintring fikk skyss sydover til Bergen. Her fortelles det begeistret om hvordan skipsleden var gjort farbar ved opprettelse av et system av varder som viser vei.

Dagmerker i dag

I dag er det Kystverket som har ansvaret for sjømerkingen og resten av den maritime infrastrukturen langs norskekysten. Kystverket, som er en fagetat under Samferdselsdepartementet, forvalter til sammen mer enn 14.000 dagmerker langs norskekysten.

Publisert 26. mai 2017 11:16