Om fiskegarn - motivelement på 200-kroneseddelen

Omtalen er basert på tekst av Årstein Svihus

Garnet er et av våre eldste fangstredskaper og et av våre viktigste tradisjonshåndverk. En regner med at de første som tok kysten i bruk for mer enn 11 000 år siden, hadde med seg fiskegarn. Teknikken hadde da alt vært kjent på kontinentet i tusener av år. Det synes opplagt at de som søkte lykken langs nye kyster bragte med seg ferdigheter for å lage høvelige fangstgarn for fisk, sel og fugl. Den grunnleggende ferdigheten som siden stort sett har vært den samme, er knytting av knuter. Tillagingen av garn begynner med en knute, det fortsetter med en ny knute, og blir til sist ferdigstilt med en knute. Det blir kalt «å binde» et garn. Avstanden mellom knutene bestemmer hvor store garnmaskene skal være, alt etter størrelsen på byttet. Helt fram til vår egen tid blir maskevidden beskrevet indirekte etter hvor mange knuter - omfar - det er på en viss lengde (alen). Denne teknikken har vært allemannseie langs kysten fra eldre steinalder helt frem til vår egen tid.

Om teknikken har vært tilnærmet uforandret, har materialene og bruken endret seg mye. De eldste garna var trolig lagd av tarmer. Senere ble lokalt plantefiber tatt i bruk, blant annet fra nesler og linn. I middelalderen ble importert hamp og langt senere spunnet bomullstråd tatt i bruk.

Gjennom tidene har det naturlig nok vært et utall typer garn og bruksmåter. Et viktig skille går likevel mellom garn og not. Mens en not blir brukt til å stenge fisken inne, er et fiskegarn noe fisken setter seg fast i. Historisk har garnet dessuten en langt større fleksibilitet enn noten. En not kunne ikke settes dypere enn dybden på noten, og den måtte festes på land. En not måtte være stor. Dermed var den dyrere å lage, mer arbeidskrevende å sette, og fangsten måtte deles med den som eide grunnen den ble satt fra.

Et garn kan være så lite at en person kan håndtere det. Er man flere i lag, kan garnene sammen knyttes sammen til en effektiv garnlenke.. Garn er dessuten svært fleksibelt med tanke på både dybde og fiskeslag. En kan sette det på bunnen, i vannoverflata, la det drive med strømmen, eller sette flere garn samtidig på ulike dybder. Kjennskapen til det undersjøiske landskapet og fiskens vandringer ble tradisjonelt kombinert med finstemt bruk av ulike oppdriftsmidler kalt «fløyt», «kavl» eller «blåse». Et søkke, i form av garnstein, sørget for å strekke garnet og holde det nede. En måtte også ha begrep om garnets tåleevne og mulighet til å trekke garnet opp. Ble fangsten for tung, kunne garnet ende opp som en dynge på bunnen, og fangsten gikk tapt. Likeledes var det bittert å måtte kutte garnlenka dersom den hadde viklet seg fast i bunnen.

Den direkte overføringen av kunnskap mellom fisket og produksjonen av fiskeredskapen etter hvert mindre viktig. Motordrevet garnspill avløste tidlig på 1900-tallet muskelkraften som avgjørende faktor for størrelse og lengde på garnene. Med nye basismaterialer som plast og nylon ble nær sagt all kunnskap om garnmaterialenes begrensing overflødig. Maskevidde, lengde og dybde på garnet handler nå mer om hva fiskebestanden tåler enn hva garntråden evner å bære.

Likevel er knuten fortsatt fiskegarnets kjerne. Og fortsatt er det slik at en yrkesfisker må kunne bøte et garn eller not som har revnet.

Publisert 26. mai 2017 11:12