Om hovedmotivet på 100-kroneseddelen – vikingskip, illustrert ved Gokstadskipet

Vikingtiden, sier vi, og tenker på vågale seilaser og store bragder. Gjennom å lese de gamle sagatekstene får vi innblikk i historiske forhold, men det er først når vi får satt sammen tekster og arkeologiske funn at vi begynner å forstå fortidens særtrekk. Gravskipet i Gokstadhaugen var så godt bevart da det ble funnet i 1880, at det straks påvirket samtidens forståelse av vikingtidssamfunnet. Dette bemerkelsesverdige skipsfunnet gjør at det stadig er mulig for oss å seile inn i fortiden og utforske både vikingtiden og verden på deres måte. Det er de senere årene blitt bygget og seilt en rekke vikingskipskopier. Disse skipene fungerer som «tidsmaskiner» som setter oss i stand til å forstå historien bedre, og lar oss stille nye spørsmål til vår egen tid og den dunkle fortiden.

Omtalen er basert på en tekst av Terje Planke

Vikingtiden varte fra slutten av 700-tallet til midten av 1000-tallet. At denne tidsepoken har fått så stor betydning for oss i det moderne Norge, henger nok sammen med at vi har god tilgang på skriftlige kilder gjennom de Islandske sagatekstene og gjenstander fra store arkeologiske gravfunn. Dette ble viktige byggesteiner i det politiske nasjonsbyggingsprosjektet på 18- og 1900-tallet.

Vikingskipene er gitt en nøkkelrolle for å forklare vikingenes ekspansjon og virke på tre ulike felt: Landnåm/kolonisering, vikingtokt/krigerferd og den fredsomme handelsvirksomheten. Det står utstilt tre gravskip ved Vikingskipsmuseet i Oslo. Tune-, Gokstad- og Osebergskipet ble gravd ut i henholdsvis 1863, 1880 og 1904. Disse gravfunnene fra Østfold og Vestfold er ekstremt rike. De gravlagte fikk med seg mange gjenstander til etterlivet. I tillegg var bevaringsforholdene meget gode. Sammen med Gokstadskipet fra Sandefjord ble det gravlagt 16 hester, noen hunder, telt, sleder, redskap og tre små båter. Småbåtene er ganske like våre tradisjonelle bruksbåter fra 1800-tallet. Skipet og båtene viser at Gokstadmannen må ha vært en ivrig sjøfarer. Skader på Gokstadmannens skjelett viser at han var en kriger som døde i kamp. Osebergskipet ble bygget på Sør-Vestlandet i år 820, og ble 14 år senere gravskip ved Tønsberg for to damer som fikk med seg en rikholdig kunst- og tekstilkultur i etterlivet. Klåstadskipet er et fjerde vikingskip. Det sank i Vestfold, og lasten røper at båten var et frakteskip. Til sammen lar disse skipene oss forstå noe om hvordan de kunne forflytte varer, kultur og makt i Norge og Nord-Europa i Vikingtiden.

De tre norske gravskipene har flere fellestrekk. Disse skipene er hverken rene krigsskip eller handelsskip, men snarere kombinasjonsskip for viktige personer som skal ta vare på sine verdier, sin sikkerhet og sin ære. De er svært vakre og godt laget. Skipene er åpne og uten dekk. De er ikke så høybordet, men stevnene kneiser mot himmelen. Årer og råseil ga framdrift, og en styreåre er plassert akterut på styrbord side. Litt framfor midten av båten står en mastefisk som holder masten på plass sammen med tauriggen. Skrogene er myke og fleksible. Når man seiler kopier av disse båtene, ser man at de vrir seg og følger bevegelsene i sjøen.

Skipene er skapt med godt håndverktøy i en kulturtradisjon der dyktige håndverkere ble høyt verdsatt. Skipene er klinkbygde med bordganger av speilkløyvd eik. Det vil si at eikestokken er kløyvd i seksten «bløtkakestykker» før bordene er hugget jevntykke. Bordgangene utgjør huden, eller et «skall» som er klinket sammen med jernsaum. Bandene og innveden, som er hugget av stamme- og grenkroker, utgjør skipets skjelett. Bandene er surret fast til bordgangene med seige røtter og trenagler. Byggemåten gir relativt lette, men sterke og seige skip som er lettdrevne. Og dette er en forutsetning for skipenes overlegenhet og vikingenes storhet i sin tid. Skipene fungerte som effektive plattformer for framrykking, kamp og tilbaketrekking. Samtidig var de brukbart sjødyktige.

Skipenes struktur sier noe om bruken og de sosiale forhold om bord. Gokstadskipet har hatt 16 par årer på om lag 23 meter skroglengde. Under roing ble masten lagt ned. Årene stakk ut gjennom årehullet i skutesiden. Hver roer satt på sin egen kiste. For å kunne ro effektivt, tok man et godt fraspark med hælen. Var båten rigget for kamp, hadde den 32 skjold på hver side. Akterste roer på styrbord side sørget for at mannskapet holdt takten. Roeren hadde god utsikt mot høvedsmannen til rors, men så hverken havet eller årene på siden av båten. Man kunne kjenne båten lystre og rykke fram for hvert åretak.

Allerede i vikingtiden var det en lang rotradisjon langs norskekysten, men råseilet ser ut til å være et relativt nytt trekk ved disse båtene. Osebergskipet, som er årringsdatert til år 820, er den eldste båten med rigg og seil som vi kjenner til fra våre nordlige farvann. Den omtales gjerne som en båt for kystseilas. Gokstadskipet fra omlag år 900 er mer å regne som en havgående farkost. Et godt, fullbemannet ro- og seilskip ga stor fleksibilitet og framkommelighet. Gokstadskipet hadde 32 roere ved årene og antakelig 32 mann på frivakt. Slik kunne skipet ros kontinuerlig i dagevis, bare mannskapet hadde tilgang til drikkevann og proviant. Hver roer hadde fritid og anledning til å hvile og spise halve døgnet. To og to menn delte en åre og en kiste. Å ro er en basisferdighet man kan holde på med i timevis. Fullbemannet hadde skipet trolig et mannskap på minimum 65 mann som også kunne være krigere når det trengtes.

Et skip bemannet på denne måten var en «sosial maskin» som uten problemer kunne ta seg fram langs hele Norskekysten i sommersesongen, og med letthet krysse Nordsjøen eller Skagerrak om været tillot det. Om man la seg til ved land om natten, ble masten lagt ned og ullseilet tjeldet, eller det ble brukt som telt over mannskapet. Man kunne fyre bål om bord for å lage mat og holde varmen.

Reiser i det nordatlantiske havområdet var preget av andre farer enn det å møte folk. Det som betydde mest, var å ha en stor og trygg båt som kunne føre det man trengte av varer og utstyr for landnåm eller handel. Mot tusenårsskiftet dukket det opp mer drektige lastebåter. Vraket Skuldelev I, som ble funnet i Roskildefjorden i Danmark, ble opprinnelig bygget i Sognefjorden mot slutten av vikingtiden. På lasteskipene sto masten oppe hele tiden, og man brukte bare noen få årer for manøvrering og forflytting i havn. Riggen og seilet gjorde skipet i stand til å reise med mer last og mindre mannskap. Men det krevde også at man hadde anledning til å vente på gunstig bør. Råseilet er et godt seil for rom vind, men man kan også seile mot vinden, eller beite med det så man vinner høyde. De spesialiserte lastebåtene ser ut til å ha dukket opp når statsdannelsen og maktmonopoliseringen gjorde at man ikke lenger trengte et fullbemannet mannskap for å ivareta sikkerheten for skipet og lasten. Høvdingssamfunnet tidligere i vikingtiden må ha vært en form for røverøkonomi, hvor man hele tiden måtte ta vare på sine verdier og hevde sin ære. Da var Gokstadskipet mer egnet enn en ren lastebåt.

Skulle man fra Vestlandskysten og på landnåm i vesterled, passet det fint å reise med for eksempel Skuldelev I. Da som nå kom lavtrykkene inn fra vest. Var vinden god, kunne man gi seg i kast med havet og seile fra øy til øy, uten kart og kompass. Evnen til å navigere hvilte på en muntlig kultur eller tradisjon som forklarte reiseruten. Reisen startet på et kjent sted på en kjent «breddegrad». Ved å måle solhøyden midt på dagen, eller bruke et enkelt solkompass, kunne man følge breddegraden vestover i retning Midgardsormen, mot Shetland, Færøyene, Island, Grønland og Vinland. Det fungerte som en form for utvidet kystnavigasjon eller øyhopping. Ble været for ille, kunne man berge seg ved å seile med været hjem igjen til man traff norskekysten. Den kan virke skummel med alle sine skjær og båer, men bak fallgarden (grunner i sjøen hvor havbølgene brytes) er farvannet smult, og den norske sommernatten er lys. Skulle man i austerveg var behovene ganske annerledes. Man kunne seile til Staraja Ladoga eller Novgorod på vei mot Miklagard Derfra måtte man antakelig reise videre med hest og slede på vinterisen, eller ro videre med småbåter på elvene sommerstid.

I vikingtiden kunne en seile ut i handel, sjørøveri, strid eller landnåm. Vi må tro at disse ulike næringene ble kombinert, og således medførte både ære, rikdom og død. I dag gir vikingskipet oss en mulighet til å reise på helt andre måter. Vi kan seile til fortiden, det være seg i praktisk, intellektuell, eller i mer mytisk og drømmende forstand. Det norske folk har en stor kunnskapsbase i det å overleve langs kysten med fiske, handel og fraktefart. Denne kunnskapen, som har sine røtter tilbake til vikingtidssamfunnet, bidrar til å kaste lys over vikingene og deres levemåte. Samtidig er det vanskelig for oss å fatte deres kultur, tankesett og samfunn, som var bygget opp rundt ætten, høvdingeveldet og sjørøveriet.

Publisert 26. mai 2017 14:20