Fra kaos til stabilitet i pengevesenet i Norge etter Napoleonskrigene

Presentasjon i forbindelse med åpning av utstillingen Flåteranet 1807 – Blokade og krisetid ved Forsvarsmuseet 14. mai 2009.

Øyvind Eitrheim, Direktør, Norges Bank Pengepolitikk

Først en takk til Forsvarsmuseet som har invitert Norges Bank til å være med og bidra til utstillingen Flåteranet 1807 - Blokade og krisetid. Norges Bank har laget en egen monter til utstillingen der vi beskriver utviklingen ”Fra kaos til stabilitet i pengevesenet etter Napoleonskrigene”. Dere vil få høre en kort versjon av historien de neste minuttene. Jeg vil også benytte anledningen til å takke gode medarbeidere i banken som har vært med på dette prosjektet.

Flåteranet i 1807 markerte starten på en svært vanskelig periode. Danmark og Norge havnet på Napoleons side i krigen og vi fikk blokade og krisetid. Flåteranet markerte imidlertid også starten på en utvikling som ledet frem til etableringen av Norges Bank. Det er vel kjent at da Napoleonskrigene ble avsluttet med Kielfreden i januar 1814, så førte begivenhetene de kommende månedene til at Norge fikk sin grunnlov den 17. mai. Det er kanskje mindre kjent at da grunnloven ble reforhandlet høsten 1814 (den såkalte november-grunnloven), etter at Norge hadde kapitulert i krigen mot svenskene, ble det innført en ny paragraf som slo fast at Norge skulle ha egen sentralbank (grl 110). Og i 1816 ble Norges Bank etablert. Norges Bank fyller derfor 200 år i 2016 og det er en stor glede for meg å benytte denne anledningen til å reklamere litt for bankens 200-årsjubileumsprosjekt.

I dag setter Norges Bank renten slik at inflasjonen på sikt blir 2,5 prosent. Dette er inflasjonsmålet. Lav og stabil inflasjon er en forutsetning for stabilitet i pengevesenet.
Figuren viser utviklingen i prisnivået i Norge over de siste 500 år. Vi ser vi har hatt lange perioder med prisstabilitet (stort sett) i hele denne perioden. Bare noen få unntak i forbindelse med kriger, sjuårskrigen, Napoleonskrigene, første og andre verdenskrig, og en spesiell episode: tiden etter andre verdenskrig og frem til 1986. Da glemte en det grunnleggende: prisnivået er et monetært fenomen og pengepolitikken har som sin hovedoppgave å forankre prisforventningene på inflasjonsmålet.

En episode står ut i figuren. Episoden starter med flåteranet i 1807. Dette er det nærmeste Norge har vært såkalt hyperinflasjon. I 1812 steg prisene med 152 prosent og dette reduserte pengeverdien med over 60 prosent bare dette ene året. Historiske eksempler på slike sammenbrudd finner vi i Frankrike etter revolusjonen, i USA under borgerkrigen, i Tyskland etter 1. verdenskrig, i Hellas og Ungarn under 2. Verdenskrig, og i nyere tid i en rekke Søramerikanske land på 1980-tallet, i Serbia på 1990-tallet og i dagens Zimbabwe.

La oss starte med det dansk-norske pengesystemet som hadde riksdaler som pengeenhet. En riksdaler hadde i prinsippet fast verdi mot sølv. En seddelbank var blitt etablert i 1736 og papirpenger hadde fått økt omfang og betydning selv om store deler av økonomien, særlig i Norge, fremdeles var en bytteøkonomi. Et beløp i riksdalersedler kunne bli krevd vekslet inn mot et tilsvarende antall riksdaler species rede sølv som hver inneholdt vel 25 g fint sølv. Innløsningsplikten ble imidlertid opphevet i 1757 og ble ikke gjeninnført i Norge før i 1842.
I denne perioden hadde vi det som kalles en papirmyntstandard. Myndighetene bestemte ved deklarasjon hva som skulle være godkjente betalingsmidler. Et slikt system må være basert på at alle har tillit til at pengenes verdi opprettholdes over tid.

For å sikre at tilliten til pengeverdien opprettholdes har styringsmaktene i mange land delegert myndighet til sentralbanken å sørge for at pengenes verdi blir bevart over tid. Norges Bank bruker renten som virkemiddel til å nå målet om lav og stabil inflasjon nær 2,5 prosent på sikt.

Flåteranet i 1807 var også starten på en krisetid som førte til kaos og krise i det dansk-norske pengevesenet. Blokaden 1807-1812 førte til stopp i forsyningslinjene mellom Danmark og Norge. Forsvarsutgiftene økte, tollinntektene ble redusert og underskuddet ble dekket ved å trykke flere pengesedler.
Blokaden førte til enda større pengemangel og den norske regjeringskommisjonen utstedte såkalte assignasjonsbevis (etter høyeste godkjennelse fra Kongen i København) for å avhjelpe pengemangelen. De raskt stigende prisene førte også til at behovet for penger økte kraftig.

Den blå linjen i figuren viser hvordan pengemengden økte kraftig i denne perioden og nådde toppen da inflasjonen kulminerte i 1812. Sølv- og skillemynt forsvant ut av omløp, dårlige penger fordrev gode penger. Tilliten til pengenes verdi gikk tapt og førte til kaotiske tilstander. Mange opplevde store tap. Det var også mange som utnyttet den kaotiske situasjonen til egen fordel. Noe måtte gjøres!

Vi skiller mellom tre pengeenheter i denne vanskelige perioden.

  1. Før 1813 hadde vi den gamle dansk-norske pengeenheten riksdaler courant (80% av riksdaler species)
  2. I 1813 innførte regjeringen i København pengeenheten riksbankdaler og vekslingsforholdet ble satt til 6:1, seks gamle riksdaler courantsedler kunne veksles inn i en ny riksbankdalerseddel
  3. I 1816 vedtok det norske Stortinget lov om pengevesenet og Norges Bank og vi fikk den nye pengeenheten speciedaler og vekslingsforholdet ble satt til 10:1, ti gamle riksbankdalersedler kunne veksles inn i en ny speciedalerseddel.

Under kriseårene 1807-1812 falt kursen på riksdaler courantsedlene kraftig. Den sterke inflasjonen og økningen i mengden av papirpenger som var i omløp hadde undergravd tilliten til sedlenes verdi. Noe måtte gjøres!
I januar 1813 gjorde regjeringen i København det første forsøket på å rydde opp i pengevesenet. Riksbanken ble etablert i København og med avdeling i Christiania. Riksbankdaler ble innført som ny pengeenhet og fikk halvparten av sølvverdien av den gamle pengeenheten riksdaler species og innvekslingsforholdet mellom gamle og ny sedler ble satt til 6:1. Dette innebar en nedskriving av seddelverdien på nær 90 prosent. Forsøket mislyktes og høsten 1813 ble det derfor gjort forberedelser til et nytt forsøk men dette stanset med Kielfreden i januar 1814 og utviklingen i Norge tok som kjent en annen retning.

Våren 1814 gjorde riksforsamlingen på Eidsvoll et nytt forsøk på å rydde opp i pengevesenet. Grunnlovens paragraf 75c slo fast at stortinget hadde ansvar for pengevesenet, riksforsamlingen garanterte for statsgjelden og dessuten la en til 14 millioner riksbankdaler som kunnes utstedes for perioden frem til 1815. Sedlene skulle ha en pari verdi lik den som ble satt ved kollapsen sommeren 1813. Dette innebar en ytterligere nedskriving med 47%. Norges midlertidige riksbank ble etablert. Kursen på riksbankdalersedlene svekket seg etter hvert gjennom 1815 og falt kraftig i januar1816 da Stortinget opphevet Eidsvollsgarantien. Det andre forsøket hadde mislykkes.

Et eksempel på de mange pengesedler som var i omløp i Norge i 1814. Riksbankdaler ble utstedt av Riksbankens filial i Christiania, men også stattholderregenten Prins Christian Frederik fikk ”efter høieste befaling” utstedt riksbankdalersedler (prinsesedler).

Det tredje forsøket ble gjort ved opprettelsen av Norges Bank og 14 juni 1816 ble lovene om Norges Bank og pengevesenet i Norge ratifisert. Speciedaler ble innført som ny pengeenhet. Det skulle opprettes et sølvfond for banken på minst 2 millioner speciedaler og Stortinget vedtok lover for både frivillig og tvungen etablering av sølvfondet.  Frivillig tegning måtte oppgis, det ble skrevet ut sølvskatt og Norges Banks hovedsete havnet som følge av dette i Trondheim hvor det var inntil 1897 da hovedsetet ble flyttet til Bankplassen i Oslo. Det tok lang tid å få samlet inn hele sølvfondet. Den 19. mars 1817 ble gamle sedler brent her på Akershus festning som ledd i pengesaneringen.

Historien så langt kan oppsummeres i en figur som viser sedlenes verdi mot sølv i perioden 1813-1818. Sammenbrudd og sviktende tillit vises ved en økning i antall sedler som må betales per sølvmynt (riksdaler species). Vi ser tydelig sammenbruddet sommeren 1813. Markedet roer seg ned men tilliten avtar fra høsten 1814 og vi kan se hvordan markedet reagerte negativt på Napoleons hjemkomst fra Elba (de 100 dager i Paris før han ble forvist til St. Helena), og negativt på opphevelsen av Eidsvollsgarantien i januar 1816, men positivt da lovene om pengevesenet og Norges Bank ble vedtatt i juni 1816. Deretter ser vi hvordan tilliten faller gjennom høsten 1816 når det viste seg umulig å få etablert Norges Bank ved frivillig tegning og en måtte skrive ut sølvskatt og etablere den ”tvungne bank”. Episoden i februar 1817 illustrerer hvordan papirpengene fikk verdi ved deklarasjon da finansminister grev Wedel Jarlsberg fikk regjeringen med på at en kunne innfri sine forpliktelser til sølvfondet ved å betale med gamle riksbankdalersedler – til kursen 25:1. Altså måtte det til hver speciedaler forpliktelse til sølvfondet svares 25 riksbankdaler i sedler. Dette stabiliserte seddelkursen umiddelbart og bidro til å styrke tilliten til den nye pengeenheten og kursen kom nesten tilbake til sin pariverdi 10:1 i 1818. Men det skulle enda ta lang tid før tilliten til pengevesenet var gjenopprettet. 

Det tredje forsøket lyktes, men starten var vanskelig. Tilliten hadde bedret seg og i 1818 var seddelkursen ikke så langt unna sin pari verdi mot sølv. Stortinget bestemte seg imidlertid for å utsette beslutningen om når sedlene igjen skulle kunne kreves innløst i rede sølv. Dette førte til ny runde med manglende tillit på børsen. Seddelverdien ble kraftig redusert og sommeren 1822 lå kursen på bare 45% av pari sølvverdi. Stortinget vedtok da å sette kurs mot pari, det ble fra 1823 igjen mulig å veksle sedler inn mot sølv men til å begynne med til overkurs. Etter hvert ble overkursen redusert men det tok hele 20 år fra kursen ble satt til Norges Bank ved lov ble pliktig å innløse sedler mot sølv.

Tilliten til pengevesenet var gjenopprettet. Dette eksempelet fra den norske pengehistorien minner oss om at når tillit først går tapt, og det kan skje ganske raskt, så kan det ta lang tid før vi får gjenopprettet den. I perioden som fulgte først med sølvmyntstandard og etter hvert gullmyntstandard hadde vi stor grad av stabilitet i prisene og resten av det 19 århundre var en forholdsvis god vekstperiode for norsk økonomi. At stabiliteten i pengevesenet forsvant da 1. verdenskrig brøt ut i 1914 – det er en annen historie.

Jeg nevnte innledningsvis at Norges Bank fyller 200 år i 2016. En rekke prosjekter er allerede i gang ved norske høyskoler og universiteter for å forberede bokprosjekter i forbindelse med jubileet i 2016. Dessuten vil Norges Bank utvikle internettpresentasjoner med sikte på å nå ut til målgrupper som skoleelever og studenter (undervisning) og andre som ønsker informasjon om norsk sentralbank- og pengehistorie. 

Takk for oppmerksomheten.

Referanser:

Eitrheim, Ø. (2005): "Fra Peder Anker til stabilitet i pengevesenet", 1-17, kapittel 1 i Eitrheim, Ø., J.T. Klovland og J.F. Qvigstad (red.), Tilbakeblikk på norsk pengehistorie. Konferanse 7. Juni 2005 på Bogstad gård, Norges Banks skriftserie nr. 37, Oslo, 2005

Publisert 14. mai 2009 15:37