500 års prishistorie: Prisstabilitet er det normale. Hva kjennetegner det unormale?

Jan F. Qvigstad

Bogstad, 7. juni 2005

Overgangen til inflasjonsstyring, som for vår del skjedde i 2001, fortonte seg kanskje der og da som overgang til et nytt og ukjent system for pengepolitikken. Men dagens pengepolitiske system springer ut av en historisk erkjennelse av hva pengepolitikken faktisk kan oppnå.

De siste 500 årene er preget av prisstabilitet, men 6 episoder skiller seg ut med store og vedvarende endringer i prisnivået. De fem første er prisrevolusjonen på 1500-tallet, 7-års krigen rundt 1760, Napoleonskrigen, første og andre verdenskrig. Dette er eksempler på monetære forstyrrelser. Veksten i pengemengden stod ikke i forhold til veksten i økonomien for øvrig. Den sjette og siste episoden omfatter etterkrigstiden. Denne gangen var det den makroøkonomiske politikken og undergravingen av det nominelle ankeret som førte til økningen i prisnivået.

Selv om prisstabilitet har vært det normale må vi erkjenne at forstyrrelser har skjedd, og være forberedt på at forstyrrelser fortsatt vil skje. Gjennom historien har perioder med feilslått pengepolitikk, feilslått finanspolitikk eller ytre omstendigheter vi ikke er herre over bidratt til oppgangstider og nedgangstider i Norge og andre land. Disse episodene kan vi trekke lærdom fra. Når pengepolitikken har som sin fremste oppgave å gi økonomien et nominelt anker, bidrar pengepolitikken samtidig til økonomisk fremgang

Inflasjonsstyring er slik sett ikke noe nytt. Et nominelt anker uttrykt gjennom et mål om lav og stabil inflasjon, er en formalisering av det som egentlig har vært det normale.

I fjor sluttførte Norges Bank første del av vårt prosjekt om historisk økonomisk statistikk for Norge ved å publisere boken "Historical Monetary Statistics for Norway 1819-2003" (Eitrheim, Klovland & Qvigstad 2004). I denne boken publiserte Ola H. Grytten en konsumprisindeks for Norge med data tilbake til 1516 (Grytten 2004a). Med utgangspunkt i materiale i Wedervang arkivet ved Norges Handelshøyskole konstruerte han nye prisindekser frem til 1871. Disse ble koblet sammen med allerede eksisterende indekser for perioden etter 1871.

Vi som kom inn i voksenlivet på 70 tallet, vokste opp i en inflasjonstid og tok det som det normale. Men hvis en utvider tidsperspektivet, så finner en at prisstabilitet er det normale, jamfør mitt foredrag på en tilsvarende konferanse i fjor (Qvigstad 2004). I perioden fra 1516 til utbruddet av første verdenskrig i 1914 steg prisene med en takt som tilsvarer en årlig prisstigning på 0,67 prosent per år. Utvider vi perioden med de siste 90 årene er takten 1,33 prosent per år.

Selv om prisstabilitet er det generelle trekket, så betyr ikke det at prisene alltid har vært stabile. Jeg skal i dette foredraget konsentrere meg om de unormale periodene hvor prisene ikke har vært stabile.

Det må understrekes at jeg er økonom, og ikke historiker. Jeg vil derfor i dette foredraget analysere tilgjengelige tallserier med økonomens metoder. En historiker ville valgt en annen tilnærming. Skulle jeg komme i skade for å formulere meg i sterk strid med aksepterte oppfatninger blant historikere setter jeg pris på å bli gjort oppmerksom på dette.

Generelle trekk ved prisutviklingen

Vi har prisdata for Norge tilbake til 1516, men årlige prisdata først fra 1666. Før denne tid har vi kun data for lengre perioder, for eksempel 10 år. Det betyr at vi ikke kan konstruere årlige inflasjonsdata lenger tilbake enn 1667.

Figur 1 viser prosentvis årlig prisendring fra 1667 til 2004. Vi ser at prisendringen hovedsakelig har fluktuert rundt null. Dette betyr at prisnivået har vært stabilt over lengre perioder. Dette er ikke en tilfeldighet, men en direkte konsekvens av en pengepolitisk regel.

Gjennom det meste av denne perioden, nærmere bestemt frem til 1873, var den pengepolitiske regelen sølvstandarden. Myntene hadde sin verdi knyttet til den mengden sølv de inneholdt. Når papirpengene ble innført, var også de knyttet til sølv gjennom innløsningsplikten. Enhver som eide en pengeseddel kunne gå til banken å kreve å få utlevert en bestemt mengde sølv, nemlig seddelens verdi. Følger vi kvantitetsteorien betyr dette at så lenge metallmengden i økonomien ikke økte raskere enn produksjonen, ville det gjennomsnittlige prisnivået ligge fast. På kort sikt kunne derimot prisnivået svinge kraftig som en følge av etterspørsels- og tilbudssjokk.

Vi ser at i perioden frem til 1830 er variasjonen i inflasjonen betydelig. Legg spesielt merke til de voldsomme utslagene under Napoleonskrigen. Utover 1800- og 1900-tallet ser prisutviklingen til å være langt mer stabil. Riktignok må vi se bort fra første verdenskrig og mellomkrigstiden. Den økte stabiliteten i prisutviklingen kan ha sammenheng med at jordbruksproduksjon ble mindre dominerende som andel av totalproduksjonen. Økonomien ble mindre avhengig av variasjoner i været.

Figur 1 viste årlige inflasjonstall. For lettere å se om det er forskjell mellom enkelte perioder har jeg i figur 2 tegnet inn et 25 års symmetrisk, glidende gjennomsnitt av inflasjonen. Det betyr at figuren for et bestemt år viser et gjennomsnitt av inflasjonen i de 12 foregående år, det aktuelle året og de 12 kommende år.

Figur 2 viser tydelig at prisstabilitet er det normale. I det aller meste av perioden siden midten av 1600-tallet har den gjennomsnittlige inflasjonen ligget i området pluss - minus 2 1/2 prosent. Det dominerende er altså lav inflasjon og lav deflasjon.

Vi kan foreta en grov periodisering hvor norsk prishistorie deles inn i 6 perioder.

  1. På 1600- og 1700-tallet var prisstabilitet fremtredende.
  2. Dette ble avløst av en periode på begynnelsen av 1800-tallet med svært høy inflasjon etterfulgt av deflasjon. Denne episoden er knyttet til Napoleonskrigen og den etterfølgende paripolitikken.
  3. Resten av 1800-tallet var preget av prisstabilitet.
  4. 1900-tallet ble innledet med en periode med prisuro, høy inflasjon under og etter første verdenskrig ble etterfulgt av en langvarig deflasjonsperiode.
  5. Andre halvdel av 1900-tallet har derimot vært preget av vedvarende høy inflasjon.
  6. Det er først siden midten på 1980-tallet at inflasjonen har vist en fallende tendens. Dette innleder en ny periode med prisstabilitet hvor innføringen av inflasjonsmålet innebærer den endelige gjenvinningen av det nominelle ankeret.

I figur 1 så vi at prisendringene på 1600- og 1700-tallet var svært variable selv om vi nå har sett at den gjennomsnittlige inflasjonen lå nær null. Dette står i sterk kontrast til perioden etter andre verdenskrig hvor prisendringene har vært stabile samtidig som inflasjonen har vært høy.

Dersom vi ser på utviklingen i inflasjonen etter andre verdenskrig, så har et godt tips på neste års inflasjon nesten alltid vært årets inflasjon. Er dette en egenskap ved prisutviklingen som alltid har eksistert, eller er dette en særegen egenskap for de siste 10-årene?

Figur 3 viser i hvilken grad høy inflasjon blir etterfulgt av høy inflasjon i en, to, tre, fire osv. perioder senere2.

Dersom tallet er 1 betyr det at høy inflasjon blir etterfulgt av høy inflasjon og lav inflasjon blir etterfulgt av lav inflasjon. Er tallet 0 er det ingen sammenheng, og er tallet -1 betyr det hyppige svingninger mellom høy og lav inflasjon.

For å analysere dette spørsmålet har vi delt datamaterialet inn i tre perioder

  1. Før første verdenskrig
  2. 1914 til 1945
  3. Etter andre verdenskrig

Vi ser at for perioden før første verdenskrig er det ingen systematisk sammenheng mellom inflasjonen i etterfølgende perioder. De gule søylene har lav verdi og er både positive og negative.

I første halvdel av 1900-tallet er det en klar tendens til positiv sammenheng (de blå søylene er høye), men av relativt kort varighet. Et sjokk som skaper inflasjon (eller deflasjon) vil typisk henge igjen i 2 til 3 år.

Etter andre verdenskrig (de røde søylene) er det en sterk positiv og vedvarende sammenheng. Et sjokk som skaper inflasjon henger igjen lenge.

Vi har slått fast at det normale er prisstabilitet. Det unormale er inflasjon og deflasjon. Et interessant spørsmål blir da hvor ofte oppstår det unormale? Vi har i denne sammenhengen definert det unormale som mer enn 5 prosents inflasjon eller mer enn 5 prosents deflasjon.

Vi har konstruert en variabel som tar verdien 1 i alle år hvor inflasjonen overstiger 5 %, i alle andre år tar den verdien 0. Vi har definert en annen variabel som på tilsvarende måte tar verdien 1 i alle år hvor deflasjonen overstiger 5 %, i alle andre år tar den verdien 0. Figur 4 viser et 25 års symmetrisk bevegelig gjennomsnitt for variablene. Vi kan betrakte dette som en figur som forteller hvordan den relative inflasjons- og deflasjonshyppigheten har utviklet seg gjennom historien.

Vi ser at både inflasjonshyppigheten og deflasjonshyppigheten fluktuerer rundt 0,3. Dette indikerer at inflasjon og deflasjon opptrer med en ganske lik hyppighet. Det er dog en tendens til at inflasjon opptrer noe hyppigere enn deflasjon.

Nok en gang er perioden etter 1950 unik. Dette er en periode med høy inflasjon og fravær av deflasjon..

Figur 5 viser antall perioder med inflasjon og deflasjon av henholdsvis 1, 2, 3, osv. års varighet. Det første vi legger merke til er at de aller fleste episodene med både inflasjon og deflasjon har kort varighet. Hele 28 deflasjonsperioder og 19 inflasjonsperioder er bare ettårige. Men noen få deflasjonsperioder er langvarige. Disse forekommer i nesten alle århundrer, men hyppigst på 1800-tallet.

  • 1667-1672 (6 år)
  • 1840-1844 (5 år), 1883-1887 (5 år) og 1891-1897 (7 år)
  • 1926-1933 (8 år)

De svært lange inflasjonsperiodene derimot, med en varighet på over 10 år, er alle fra 1900-tallet.

En nærmere studie av prisutviklingen viser at store positive prissjokk gjennomgående kommer før store negative prissjokk. Det er nesten ingen eksempler på store negative prissjokk uten et foregående positivt prissjokk. Samtidig har vi sett at de fleste deflasjonsperiodene har svært kort varighet. Det kan indikere at deflasjon er en korreksjon etter foregående inflasjon.

Fra et teoretisk ståsted burde man forvente at inflasjon og deflasjon opptrer symmetrisk. At det ikke ser ut til å være tilfelle, kan skyldes prisstivhet. Markedsøkonomien bestemmer relative priser mens prisnivået bestemmes av metallrikeligheten. Når et negativt sjokk inntreffer er det vanskelig å sette prisene ned. Korreksjon etter inflasjon er derimot mulig siden aktørene da har den oppfatningen at prisene skal tilbake til det normale nivået.

Eksempler på det unormale

Jeg vil nå se på noen episoder som ikke kjennetegnes av prisstabilitet. Den første perioden er det som i litteraturen omtales som "1500-tallets prisrevolusjon" - en markant prisstigning gjennom hele 1500-tallet som omfattet hele Europa.

Figur 6 viser utviklingen av prisnivået i henholdsvis Norge (rød) og England (blå). Begge seriene er normert slik at de har verdien 100 i år 1550. Vi ser at prisnivået økte gjennom hele 1500-tallet og noe inn på 1600-tallet. Vi observerer også at prisnivået økte noe sterkere i England enn i Norge.

Hvorfor økte prisnivået sammenhengende over en så lang periode? I den økonomisk-historiske litteraturen har flere mulige årsaker blitt lansert, men ifølge professor John Munro (1999) ved Universitetet i Toronto må den underliggende drivkraften ha vært økt metallrikelighet.

På 1500-tallet var myntene gjort av gull eller sølv. Det innebar at pengemengden var en direkte funksjon av det edelmetallet som var tilgjengelig. Dersom metallmengden økte i større takt enn produksjonen i samfunnet, ville det føre til at prisene steg.

Munro peker på tre forhold som bidro til metallrikeligheten:

  1. Det første forhold er teknologiske nyvinninger. Det ble utviklet en vakuumpumpe som gjorde det mulig å tømme gruvene for vann. Dermed kunne tidligere utilgjengelige sølvårer nå utvinnes. Dessuten ble den såkalte Saiger-prosessen utviklet. Det er en kjemisk prosess som bruker bly til å skille sølv fra kopper.
  2. Det andre forholdet var den økte metallrikeligheten ved import fra Gullkysten, det vil si fra Ghanakysten i Afrika. Her hadde portugiserne opprettet handelsstasjoner hvor de kjøpte gull fra lokalbefolkningen. Som en parentes kan de bemerkes at det ikke er tilfeldig at stedsnavnene Slavekysten og Elfenbenskysten også ligger i denne delen av Afrika.
  3. Den tredje kilden til metall var import fra portugisiske og spanske kolonier i Amerika.

Ifølge Munro er ikke det interessante hvorfor prisene steg på 1500-tallet, men derimot hvorfor prisene begynte å stige så sent. Produksjonsøkningen i de europeiske sølvgruvene tok til allerede på 1400-tallet. Dermed skulle man forvente at prisene begynne å stige omtrent samtidig. Munros forklarer forsinkelsen i inflasjonen med at mye av sølvet ble ført ut av Europa via Venezia som betalingsmiddel for import fra Østen.

Som en liten notis kan vi merke oss at våre egne sølvgruver på Kongsberg først kom i drift under Christian IV i 1623. Inflasjonen i Norge på 1500-tallet kan altså ikke forklares med at vi selv produserte sølv.

Jeg vil nå se på perioden fra prisrevolusjonens slutt tidlig på 1600-tallet til midten av 1800-tallet. Figur 7 viser prisnivået i Norge fra 1650 til 1875. De horisontale linjene viser gjennomsnittlig prisnivå for periodene 1650-1756, 1757-1798 og 1842-1913.

Vi ser at prisnivået har vært veldig stabilt i lange perioder. Det betyr ikke at prisene har ligget fast fra ett år til det neste. Betydelige prissjokk har vært vanlig, men de aller fleste har etter noe tid blitt nøytralisert slik at prisene har returnert til nivået fra før sjokket inntraff. Noen prissjokk har derimot ført til et varig skift i prisnivået.

Jeg skal fokusere på 4 episoder.

  1. Den første inntraff i 1708-09 og var et positivt prissjokk med tilbakevending. Den historiske konteksten er at den store nordisk krig i denne perioden går fra over fra å være en krig mellom Sverige under Karl 12. og Russland, til å bli en krig mellom Sverige og Danmark-Norge. Samtidig pågår den spanske arvefølgekrigen ute i Europa.
  2. Den andre perioden inntraff tidlig på 1740-tallet. Dette var en periode med svært høy dødelighet i Norge, ofte omtalt som en demografisk krise, kombinert med utbruddet av den østerrikske arvefølgekrigen ute i Europa. Også denne episoden er et positivt prissjokk med tilbakevending.
  3. Den tredje episoden er knyttet til nøytralitetsvern og mobilisering under 7-års krigen. Dette var en europeisk storkrig hvor de gamle stormaktene forsøkte å splitte opp det nyetablerte Preussen og hvor Frankrike og England kjempet om kontroll over de oversjøiske koloniene. Danmark-Norge var ikke direkte involvert i krigshandlinger, men det var nesten! Den urolige tiden ble dyr for statskassen.
  4. Den fjerde episoden er knyttet til Napoleonskrigen.

Disse to siste episodene (7-årskrigen og Napoleonskrigen) er begge prissjokk uten tilbakevending.

Det er to spørsmål jeg ønsker å besvare.

  1. For det første; hvorfor begynte prisene å stige i disse fire episodene?
  2. Det andre spørsmålet er hvorfor vi ikke fikk tilbakevending i de to siste episodene?

Jeg vil først se nærmere på sammenhengen mellom inflasjonen og en sentral demografisk variabel, nemlig antall dødsfall per fødsel3. En økning i denne variabelen vil fange opp både økt dødsrate og redusert fødselsrate. Før den demografiske overgangen på 1800-tallet var fødselsraten relativt stabil. Variabelen vil derfor i hovedsak fange opp endringer i dødsraten.

Økt dødelighet kan ha flere årsaker. For det første kan økt dødelighet være et tegn på en mangelkrise. Dette kan utvetydig tolkes som et negativt tilbudssidesjokk. For det andre kan dødeligheten øke som en følge av epidemier. En befolkningsnedgang fører til redusert etterspørsel. Samtidig vil befolkningsnedgangen også føre til redusert produksjon. En epidemi kan dermed resultere i både et negativt tilbudssidesjokk og et negativt etterspørselssjokk. Den tredje årsaken til økt dødelighet kan være en kombinert krise. Langvarig underernæring gir et redusert immunforsvar og økt sårbarhet for sykdommer. Slike forløp kan bidra til å forsterke det opprinnelige sjokket og dødeligheten blir dermed det økonomer vil kalle (og med fare for å bli sitert i Dusteforbundet) en økonomiendogen størrelse.

Figur 8 viser inflasjon (rød) og dødsfall per fødsel (blå). Vi ser at inflasjonsepisoden under den store nordiske krig ikke sammenfalt med noen betydelige endringer i dødeligheten. Inflasjonsperioden på begynnelsen av 1740-tallet går derimot sammen med en periode med svært høy dødelighet.

Jeg skal nå se på de to periodene med skift i prisnivået. Under 7-års krigen ligger dødeligheten stabil. Under Napoleonskrigen inntreffer derimot en betydelig økning i dødeligheten. Det er særlig årene 1809 og 1812 som er ille.

Sammenhengen mellom prisendringer og demografiske variable er uklar. Det er litt enklere å tolke sammenhengen mellom prisendringer og meteorologiske variable. Lave temperaturer vil normalt gi dårligere avlinger som igjen gir redusert varetilbud og økte priser.

Per Øyvind Nordli fra Meteorologisk institutt (met.no) har rekonstruert årlige gjennomsnitt for vår- og sommertemperaturene i Trøndelag (Nordli 2004). Dessverre mangler temperaturopplysninger om perioden 1708-09. For denne perioden har vi derfor benyttet data fra Keith Briffa ved Climatic Research Unit i Norwich, Storbritannia. Han har publisert årlige temperaturdata tilbake til 1400. (Briffas hjemmeside: http://www.cru.uea.ac.uk/cru/people/briffa/)

Årene 1708-09 var svært kalde sammenliknet med normalen basert på perioden 1961-90. Kulden førte til feilslåtte avlinger i store deler av Europa. Earl J. Hamilton skriver i sin bok om prisutviklingen i Spania fra 1650 til 1800: "The upheaval [in prices] was due largely to the occurrence in 1708-09 of one of the most frigid winters that Europe has ever experienced. The cold wave in December-January damaged vineyards, killed young animals, froze growing grain, and irreparably injured fruit and nut trees". (Hamilton 1969, side 143) Dette indikerer at prissjokket skyldes et negativt tilbudssidesjokk.

Nordli har funnet at temperaturene var svært lave i årene rundt 1740. Dette indikerer at også 1740-episoden er dominert av et negativt tilbudssidesjokk. Hvordan stemmer dette med den økte dødeligheten i denne perioden? Tidligere riksarkivar John Herstad har i sin bok om kornmonopolet (Herstad 2000) drøftet krisen i 1740 inngående. Han påviser at avlingene begynte å svikte allerede rundt 1735. Gradvis forverret krisen seg fordi befolkningen ble tvunget til å tære på såkornet. Krisen slo til for fullt fra høsten 1739. Deretter fulgte flere år med svært dårlig avling. Først med den gode kornhøsten i 1743 gikk krisen over.

Langvarig underernæring gir som kjent et svekket immunforsvar. Det er derfor ikke overraskende at det under denne krisen også rapporteres om betydelige epidemier i deler av landet. Også i samtiden så enkelte den klare sammenhengen mellom avlingssvikten og epidemiene. Sogneprest Søren Tybring i Øyestad (Herstad 2000, side 274) skrev at "(…) mangel på lefnets ophold, helst brød og saadant der bereedes af kornvaare, har for en stor deel voldet blodsotten, der tviles intet om (…)".

La oss nå se nærmere på temperaturutviklingen under de to siste episodene. Under 7-års krigen er temperaturen stabil. Under Napoleonskrigen utmerker 1812 seg som et år med svært lave temperaturer. Dette er kanskje det mest kjente uåret i norsk historie. Matmangelen ble ytterligere forsterket av den britiske blokaden. Henrik Ibsen har beskrevet denne krisen i diktet om Terje Vigen.

1809 var et år hvor dødeligheten var høyere enn i 1812. Både 1809 og 1812 var år med dårlige avlinger og britisk blokade, men året 1812 var nok det verste av de to. Hvorfor var likevel dødeligheten størst i 1809? Årsaken ligger trolig i krigen mot Sverige. Den tids militærforlegninger var ikke preget av de beste hygieniske forhold. Dette førte til spredning av en betydelig dysenteriepidemi (Hodne og Grytten 2000).

Norsk økonomi ble utsatt for sjokk som påvirket prisene. Et naturlig oppfølgingsspørsmål er om utviklingen i Norge er spesiell, eller om vi i hovedsak følger internasjonale trender?

Figur 12 viser henholdsvis norsk (rød) og engelsk (blå) inflasjon. Vi ser at prisutviklingen har vært forbausende lik i de to landene. Episoden 1708-09 er en markert episode for begge land. Sammenhengen rundt 1740 er ikke like klar. Det kan se ut som om endringer i engelske priser inntreffer noe tidligere enn endringer i norske priser.

At prisutviklingen i Norden henger sammen med det som skjer eller i Europa er også noe den danske historikeren Ole Feldbæk påpeker i Danmark-Norges historie (Feldbæk 1998, side 91). Han skriver at "(p)ludselige stigninger i kornprisen kunne skyldes en ringe høst. Men politiske begivenheder kunne også påvirke priserne. Dyrtiden i 1740 skyldtes således de kornopkøb, Fredrik 2. af Preussen foretog til sin hærs magasiner ved udbrudet af Den østrigske Arvefølgekrigen." Som vi har sett kan nok ikke Fredrik den 2. alene lastes for prisstigningen, men at kornoppkjøpet har bidratt er ikke urimelig.

Jeg skal nå se nærmere på 7-års krigen og Napoleonskrigen. Sjokket under 7-års krigen er felles for Norge og England. Riktignok er prisutslagene i Norge noe sterkere. Under Napoleonskrigen er det derimot en betydelig forskjell. Inflasjonen i England er svært moderat. Det står i sterk kontrast til utviklingen i Norge hvor prisene i 1812 steg med over 150 prosent.

Vi har så langt funnet flere fellestrekk for inflasjonsepisodene. Det ser ut til at økonomien er blitt rammet av ett eller flere tilbudssidesjokk. Det store spørsmålet nå er hva som har ført til tilbakevending i de to første episodene men ikke i de to siste.

La oss først se nærmere på 7-årskrigen. Dette var delvis en europeisk krig mellom Preussen og de gamle stormaktene. De forsøkte å splitte opp det nyetablerte Preussen, men mislyktes. Den andre delen av 7-årskrigen var en krig mellom Preussens alliansepartner England mot Frankrike. De kjempet om kontroll over koloniene i Amerika, Afrika og India.

Danmark-Norge deltok aldri aktivt i 7-årskrigen, men siden både engelske og franske skip forsøkte å kapre nøytrale handelsskip, ble staten tvunget til å bygge ut et betydelig nøytralitetsvern i samarbeid med Sverige. Dette var ikke en billig affære. Mot slutten av krigen inntreffer nok en kostbar episode. I januar 1761 dør tsarina Elizabeth av Russland og nevøen, den gottorpske hertug Peter blir ny tsar. Huset Gottorp og det danske kongehus (Oldenburgerne) har i lang tid vært i konflikt. Nå sender tsar Peter den russiske hæren mot Danmark. Danmark-Norge blir tvunget til å mobilisere. I siste liten fører en palassrevolusjon i Russland, hvor tsar Peters kone Catharina (den store) tar makten, til at fremmarsjen blir avbrutt og krigen avverget.

Figur 14 viser utviklingen i statsfinansene under 7-årskrigen. I løpet av noen få år ble statsutgiftene mer enn fordoblet. De var ikke umiddelbart skattefinansiert og statsgjelden ble mangedoblet. Legg merke til at det særlig er den siste fasen med mobiliseringen mot Russland som fører til økningen.

Myndighetene forsøkte å rette opp de skakkjørte statsfinansene gjennom å øke skattene. I 1762 ble det skrevet ut en forordning om ekstraskatt begrunnet nettopp med den tyngende statsgjelden og rustningsutgiftene. Alle innbyggere over 12 år skulle betale 1 riksdaler i året i skatt, en såkalt koppskatt som Margaret Thatcher også forsøkte seg på i sluttfasen av sin periode, men mislykkes. (Økonomisk teori liker slike koppskatter fordi de ikke er påvirker tilpasningen og er økonomisk effektive. Kanskje skulle Margaret Thatcher ha studert historie før hun forsøkte å innføre sin koppskatt?) Dette var en svært høy skattebyrde som førte til stor misnøye i Norge. De såkalte strilekrigene var en direkte følge av ekstraskatten. Kongen fikk inn skatten i Danmark, men nordmennene var dårlige skattebetalere.

Vi kan i parentes bemerke at episoden på 1740-tallet ikke påvirket statsfinansene nevneverdig.

Pengesedler ble introdusert i Danmark-Norge gjennom et kortvarig forsøk i regi av Jørgen Thor Møhlen i Bergen i 1695. Industrimannen Jørgen Thor Møhlen var rimeligvis inspirert av at England fikk sin seddelbank året før (i 1694) gjennom etableringen av Bank of England. For øvrig kan det legges til at det stod dårlig til med Møhlens egen industrivirksomhet og kongen krevde allerede året etter (i 1696) at sedlene ble trukket tilbake. Sedler ble på nytt utstedt for å finansiere den store nordiske krig (1709-1720). Også disse sedlene ble trukket tilbake igjen i løpet av noen år etter at krigen var slutt. I 1737 begynte den nyopprettede Kurantbanken å utstede sedler. I utgangspunktet var banken privat eiet og skulle bare gi kortsiktige lån til næringslivet. Det ble proklamer at banken skulle være "uavhengig av staten og statlige indgrep". Gradvis ble imidlertid Kurantbanken et instrument for finansiering av statsgjelden.

I 1757 ble innløsningsplikten opphevet samtidig som sedlene ble tvunget betalingsmiddel. Dermed kunne seddelpressen løpe. Vi ser at seddelmengden øker betydelig fra dette tidspunktet og gjennom hele krigen. En tredobling av seddelmengden i løpet av noen få år må få konsekvenser. I 1762 ble minste utstedte seddelvalør redusert fra ti til en riksdaler og i 1773 ble Kurantbanken overtatt av staten.

Inflasjonen i begynnelsen av 7-års krigen var et internasjonalt fenomen. Normalt ville prisene ha returnert til det opprinnelige nivået etter noen år, men ved denne episoden var ikke skatteinnkreving tilstrekkelig til å finansiere statens utgifter. Seddelpressen ble aktivt brukt og skiftet i prisnivå var et faktum. I dette tilfellet (i motsetning til etter den store nordiske krig) fant det ikke sted noen sanering av seddelbeholdningen i årene etter krigen.

På samme måte som 7-års krigen førte også Napoleonskrigen til betydelige statlige utgifter som ble finansiert ved å la seddelpressen løpe. Figuren viser hvordan både seddelmengden og prisnivået økte. Nå kom seddelmengden helt ute av kontroll. Ole Feldbæk skriver i Danmark-Norges historie (Feldbæk 1998, side 334) at "Tilbage stod kun at lade seddelpressen arbejde stadig hurtigere. En tid lykkedes det at holde igjen på seddelutstedelsen. Men i 1812 vidste selv ikke finansministeren, hvor mange sedler der var i omløb."

I perioden fra det siste fredsåret i 1806 til pristoppen i 1812 økte prisene til det 11-dobbelte. Selv om de fleste led under en slik prisutvikling var det noen som tjente på det. De som hadde tatt opp lån fikk redusert realverdien av gjelda. Et eksempel er fiskerne i Nordland som hadde satt seg i gjeld til kjøpmenn i Bergen. Dette hadde vært et viktig forhold i norsk økonomi med røtter tilbake til senmiddelalderen. Med hyperinflasjonen mistet nordlandsgjelda sin betydning.

Økonomer, når de skal være folkelige, snakker ofte om pengenes indre og ytre verdi. Pengenes indre verdi uttrykker kjøpekraften for landets egne varer og tjenester, mens den ytre verdi uttrykker pengenes internasjonale kjøpekraft. Vi har sett at pengenes indre verdien gikk tapt gjennom (hyper) inflasjonen, men også pengenes ytre verdi gikk tapt.

Figur 17 viser kursen på dansk kurant mot den sølvbaserte Hamburger Banco. Pari kurs var satt til 125. Frem til Danmark-Norges inntreden i Napoleonskrigen i 1807 lå kursen stabilt noe over pari. Så startet kuranten å falle i verdi. I desember 1807 var kursen 151. I mars 1811 hadde kursen steget til 814, og i september 1813 nådde den bunnen med en kurs på 14000. Kurantmynten hadde da igjen kun i underkant av en prosent av sin opprinnelige verdi.

Demografi, dårlig klima og internasjonale priser kan bidra til å forklare de prissjokkene som vi har observert. Men hva kan forklare de to nivåskiftene?

Vanligvis fungerer metallstandarden som et nominelt anker. Et sjokk vil kun gi midlertidige endringer i prisene så lenge det nominelle ankeret ligger fast. Over noe tid vil prisene vende tilbake til utgangsnivået.

En varig endring i prisnivået får vi først når det nominelle ankeret svekkes. Som vi har sett kan en ekspansiv finanspolitikk (for å forsvare oss mot en fremrykkende hær) bli finansiert ved å la seddelpressen dekke statens underskudd. Da vil pengemengden økes med mer enn den økonomiske veksten tilsier og det nominelle ankeret svekkes. Vi vil få en varig endring i prisnivået.

Det pengemessige kaos fra Napoleonskrigen var ikke lett å rydde opp i. Etter at Norges Bank ble opprettet gjennom Lov av 14. juni 1816, skulle den nye norske speciedaleren skulle sikres gjennom opprettelsen av et metallfond på 2 millioner speciedaler sølv. Fondet ble skaffet til veie gjennom en sølvskatt. Det skulle vise seg at det var svært vanskelig å få inn tilstrekkelig sølv. Det skulle faktisk drøye helt til 1832 før sølvskatten var innfridd.

I 1815 var det et kraftig vulkanutbrudd på Tambora i Indonesia. Store støvskyer spredte seg over store deler av verden og forårsaket en kraftig forverring av klimaet med påfølgende avlingssvikt. Denne naturkatastrofen var en medvirkende årsak til den europeiske nedgangskonjunkturen i årene etter Wienerkongressen i 1815. Dårlige tider i Europa førte til norsk eksportsvikt. I tillegg hadde både det private og staten betydelig gjeld til utlandet. I denne situasjonen tok ikke Stortinget sjansen på å garantere sølvinnløsningen. De valgte å la speciedaleren flyte.

I 1822 inngikk den norske stat en låneavtale med bankhuset Hambro slik at gjelden til Danmark kunne innfris.(Jan Tore Klovland fikk da det andre statslånet han kunne notere renter på i sine historiske serier. Det første var et lån hos Brødrene Benneche i Berlin inngått i 1820) En forutsetning for dette lånet var at pengesystemet måtte komme i orden. Dette ble gjort ved å tillate sølvinnløsning, dog ikke til pari kurs. I årene som fulgte ble kursen for sølvinnløsning satt stadig nærmere pari kurs, og i 1842 var pari kurs nådd og speciedaleren ble gjort fullstendig konvertibel til offisiell sølvverdi. (Sedler ble oppfattet som et gjeldsbrev og gjelden skulle honoreres. Alt annet en pari kurs var ensbetydende med at en ikke holdt ord og løp fra sine forpliktelser.)

Figuren viser prisnivå samt valutakursene mot det gullbaserte engelske pund og den sølvbaserte Hamburger Banco. Vi ser at perioden med paripolitikk, ofte omtalt som den legale sølvstandard, var preget av både fallende priser og fallende valutakurser.

I det øyeblikket pari kurs ble nådd, innledes perioden med den effektive sølvstandard. Dette var en periode med svært stabil valutakursutvikling. Denne stabiliteten fortsatte også etter at de skandinaviske landene valgte å gå over til gullmyntfot i 1873. Dette er noe Lars Jonung vil snakke mer om senere i dag.

Det er en klar sammenheng mellom prisutviklingen på 1800-tallet og utvinningen av gull. Figur 20 viser prisnivået (rødt) og årlig verdensproduksjon av gull målt i tonn (blått).

Mot slutten av 1840 tallet begynte gullproduksjonen å stige. Det store gullfunnet i California fant sted i 1848. Dette ble fulgt opp av et betydelig funn i Australia i 1851. Disse funnene førte til økt metallrikelighet og stigende internasjonalt prisnivå. Det internasjonale konjunkturomslaget tidlig på 1870-tallet innledet en periode med fallende priser. Prisene falt inntil nye store gullfunn ble gjort fra 1890-tallet og utover. De store gullfunnene ble gjort blant annet i Australia, Colorado, Alaska og Sør-Afrika.

Sammenliknet med de fleste andre perioder var likevel 1800-tallet en periode med svært stabile priser.

I 1966 kom filmen "Il Buono, il brutto, il cattivo", bedre kjent som "The Good, the Bad and the Ugly", regissert av Sergio Leone. Dette var en westernfilm om tre skyteglade menn på jakt etter en skatt. Tittelen til denne filmen er senere blitt brukt i den økonomiske litteraturen av blant annet Michael D. Bordo og Andrew Filardo.

I et Working Paper fra National Bureau of Economic Research benytter Bordo og Filardo produksjonsutviklingen fra pristopp til prisbunn til å klassifisere deflasjonsperioder (Bordo og Filardo 2004). Dersom produksjonen steg defineres deflasjonsperioden som "good". Dersom produksjonen sank, men med mindre enn 10 %, regnes deflasjonen som "bad", og dersom produksjonen sank med mer enn 10 % defineres deflasjonsperioden som "ugly".

Operasjonaliseringen til Bordo og Filardo gir dårlig mening for Norge. Grunnen er at Norge siden 1830 (den tiden vi har BNP-tall for) bare har opplevd 2 perioder hvor BNP (regnet i faste priser) har falt med mer enn 10 %. Begge var inflasjonsperioder under henholdsvis første og andre verdenskrig.

For norske data kan derfor følgende kategorisering være mer velegnet. Jeg har valgt å definere en periode som "ugly" dersom BNP per innbygger (regnet i faste priser) faller med mer enn 5 %. En "bad" episode innebærer mindre enn 5 % nedgang eller mindre enn 1 % oppgang. En "good" episode får vi først når real BNP per innbygger stiger med mer enn 1 %.

Bordo og Filardo så utelukkende på deflasjonsperioder. Jeg synes det er naturlig å bruke kategoriseringen på både inflasjons- og deflasjonsperioder.

Med denne definisjon finnes 6 "ugly" episoder. Fire av episodene er deflasjonsperioder (1848, 1857, 1921 og 1931) og to er inflasjonsperioder (1917-18 og 1940-44). Jeg skal se nærmere på disse "ugly" episodene.

De to første episodene er i 1848 og 1857. Figur 24 viser inflasjon (rødt) og årsveksten i BNP per innbygger (blått).

I februar 1848 brøt det ut revolusjon i Frankrike. Kongedømmet ble avskaffet og den andre republikk opprettet. Også andre steder i Europa kom det til uroligheter. Den internasjonale uroen førte til både nedgang i den internasjonale handelen samt uro i kredittmarkedene. For Norge betydde dette redusert eksport og en svekket spesidaleren. Speciedaleren fikk en verdi i valutamarkedene som var langt lavere enn den offisielle innløsningskursen. For å hindre at sølvbeholdningen skulle bli for liten i forhold til utestående seddelmengde måtte Norges Bank føre en stram pengepolitikk. Seddelmengden ble redusert, diskontoen (styringsrenten) hevet og sølvinnløsningen opphevet. Tiltakene sikret valutakursen, men forsterket nedgangskonjunkturen. Krisen ble endelig overvunnet ved at den norske stat tok opp kriselån i London og hos Hambro Bank.

Den neste krisen kom i kjølvannet av Krim-krigen (1853-56). Krigen var en medvirkende årsak til en rekke store konkurser som raskt smittet over på de internasjonale kredittmarkedene. Også norske bedrifter ble rammet. Eksporten ble redusert og norske bedrifter fikk ikke forlenget sine internasjonale kreditter. For å unngå en større finansiell krise tok Norges Bank nå på seg oppgaven som långiver i siste instans. I tillegg ble et statslån tatt opp slik at utenlandsgjelda kunne betales. Ved denne krisen valgte Norges Bank å prioritere kredittbehovet framfor valutakursen, altså en annen politikk enn ved krisen 10 år tidligere.

Prisene var i hovedsak svært stabile fra tidlig på 1800-tallet til noe ut på 1900-tallet. Dette bildet ble endret ved utbruddet av første verdenskrig 1. august 1914. Den 5. august 1914 ble Norges Bank løst fra plikten til å innløse sedler i gull. Dermed kom pengemengden ute av kontroll og inflasjonen ble forsterket. Fra 1914 til 1920 ble basispengemengden (målt ved M0) firedoblet og prisene steg til det tredobbelte. Dette er en svært dramatisk økning vurdert mot et bakteppe med nesten 100 års prisstabilitet.

Det politiske omslaget kom da Nikolai Rygg tiltrådte som sentralbanksjef i 1920. Hans primære oppgave var å bringe pengevesenet i orden. På den tiden var det ensbetydende med å gjenvinne kronens verdi mot gull. Paripolitikken var den logiske og nødvendige konsekvensen av datidens pengepolitiske tenkning. Rygg bygget på en århundrelang tradisjon for tilbakevending. At mange i ettertid har hevdet at paripolitikken var feilslått er en annen sak.

Paripolitikken og internasjonale konjunkturer førte til et betydelig prisfall gjennom 1920-årene og ut til midten av 1930-tallet. I årene som fulgte etter 1920 steg prisene bare i 1924 og 1925. Først i 1935 begynte prisene på nytt å stige. Den store depresjonen var overvunnet og opprustningen mot andre verdenskrig var i gang.

Figur 26 viser utviklingen til inflasjonen (rød) samt veksten i BNP per innbygger (blå).

  1. Den første perioden med virkelig dårlig vekst i produksjonen kommer under høyinflasjonsperioden under første verdenskrig.
  2. Den neste episoden kom i 1921. Kombinasjonen av internasjonal nedgangskonjunktur og en stram pengepolitikk førte til et betydelig fall i produksjonen.
  3. Også i 1931 er fallet i produksjonen sterkt. Denne krisen har sitt opphav i internasjonale konjunkturer, men produksjonen ble ytterligere forsterket ved at Norgeshistoriens mest omfattende streik fant sted i 1931.
  4. Den fjerde og siste episoden med dårlig vekst kommer under andre verdenskrig.

Ved et raskt blikk på denne figuren kan en lett få inntrykk av at mellomkrigstiden var en svært god tid. Tar vi bort kriseårene 1921 og 1931 var den gjennomsnittlige veksten i BNP per innbygger i perioden 1919 til 1939 hele 4,8 prosent per år. Dette er et forbausende høyt tall. Faktisk er det bare i 5 av de siste 50 årene at veksten har vært høyere enn dette.

Hvor kommer så det tradisjonelle bildet av 1920- og 1930-årene som en vanskelig tid fra?

Vi må da se på hva som skjedde i arbeidsmarkedet. Figur 27 viser inflasjonen (rødt) og andelen arbeidsløse fagforeningsmedlemmer. Vi ser at arbeidsledigheten gjør et markert hopp oppover ved inngangen til 1920-tallet og holder seg på et svært høyt nivå helt frem til andre verdenskrig. Det må understrekes at disse arbeidsledighetstallene ikke måler andelen arbeidsløse av arbeidsstyrken. De er derfor ikke sammenliknbare med dagens ledighetstall. Ola Grytten har beregnet at den totale arbeidsledigheten aldri var høyere enn 10,4 prosent (Grytten 1995). Også han finner at arbeidsledigheten var betydelig høyere i perioden 1921 til utbruddet av andre verdenskrig enn både perioden før og etter. Målt ved arbeidsledighetstallene er det derfor ingen tvil om at mellomkrigstiden var vanskelig.

Vi husker at Rygg førte en politikk hvor målet var å reetablere det nominelle ankeret. Utviklingen på 1920- og 1930-tallet fikk både fagøkonomer og politikere til å rette fokus mot realøkonomi og konjunkturpolitikk og bort fra det nominelle ankeret. Arbeidsledighet ble prioritert foran prisstabilitet.

Etter andre verdenskrig ble det gjort et forsøk på å reetablere den klassiske gullstandarden gjennom Bretton Woods regimet. Dette lyktes til en viss grad, men Vietnamkrigen, manglende finanspolitisk budsjettdisiplin i ankerlandet USA og oljeprissjokket i 1973 innebar det endelige punktum for gullstandarden. Den langvarige oppgangskonjunkturen etter andre verdenskrig var slutt.

For å motvirke nedgangskonjunkturen førte mange land en motkonjunkturpolitikk. Denne var særlig sterk i Norge. Med arbeidsledigheten i mellomkrigstiden som bakteppe ble det statens oppgave å holde produksjonen oppe. I Norge trodde en at det internasjonale konjunkturtilbakeslaget kun var midlertidig. Det gjaldt å bygge bro til det igjen ble normal vekst. Det var viktig at ledigheten ikke bet seg fast (Johansen 1982). Motkonjunkturpolitikken bidro til at inflasjonen tiltok. Etter hvert oppjusterte aktørene sine inflasjonsforventninger og inflasjonen festet seg på et høyt nivå.

Både i økonomisk teori og i praktisk politikk kom det til en gradvis forståelse for at det på lang sikt ikke eksisterer noe bytteforhold mellom inflasjon og arbeidsledighet. Det ble igjen satt fokus på nødvendigheten av å gjenvinne det nominelle ankeret. Etter at Paul Volcker ble utnevnt til sentralbanksjef i USA ble pengepolitikken etter hvert innrettet mot å bekjempe inflasjonen. Det nominelle ankeret skulle gjenvinnes. Politikkomleggingen skjedde i 1982. I Norge skjedde politikkomleggingen noe senere - i 1986. Etter den siste devalueringen i 1986 ble den økonomiske politikken rettet inn mot å sikre tillit til fastkurssystemet. Norges Bank utnyttet etter hvert også den formelle selvstendigheten i rentesettingen som den nye sentralbankloven av 1985 formelt ga.

Gjennom 1990-tallet ble det nominelle ankeret gjenvunnet i mange land, og direkte inflasjonsstyring utviklet seg som det vanligste målet for pengepolitikken.. Prisstigningen i Norge dette tiåret var om lag 2 ½ prosent. Det var god vekst og et relativt velfungerende arbeidsmarked. På slutten av tiåret oppstod det igjen problemer da en ikke klarte å stabilisere oppgangskonjunkturen i tide.

I mars 2001 ble handlingsregelen for finanspolitikken innført og Norges Bank fikk som oppgave å sette renten ut fra et inflasjonsmål på 2 ½ prosent.

Inflasjonsforventingene synes nå vel forankret på dette målet. Erfaringene kan tyde på at forventningene om fremtidig inflasjon holder seg stabile selv om prisstigningen svinger en del så lenge renten brukes aktivt for å dempe utslagene. Pengepolitikken kan ikke finstyre utviklingen i økonomien, men hindre de største utslagene når økonomien blir utsatt for forstyrrelser.

Fra desember 2002 til mars 2004 har renten endret seg fra å være høy til å bli lav. Realrenten er nå lavere enn en nøytral realrente. En realrente under den nøytrale vil stimulere aktiviteten, selv etter at virkningene av selve rentefallet ebber ut. Dette ble påpekt av den svenske økonomen Knut Wicksell i 1907: "(…) en økning i prisene, uansett om den i starten er stor eller liten, kan aldri bli stoppet så lenge renten holdes lavere enn sitt normale nivå" (Wicksell 1907).

Renten er dermed virkemiddelet for å sikre prisstabilitet, definert som 2 ½ prosent i vårt tilfelle, og til å bidra til å jevne ut konjunktursvingningene.

Avslutning

Overgangen til inflasjonsstyring, som for vår del skjedde i 2001, fortonte seg kanskje der og da som overgang til et nytt og ukjent system for pengepolitikken. Og allerede etter få år har inflasjonsstyringen ført til endringer i måten sentralbanker jobber på og ikke minst i måten vi kommuniserer med omverdenen. Men sett i et lenger tidsperspektiv, slik jeg har forsøkt å trekke opp i dag, fortoner inflasjonsstyring seg snarere som en logisk konsekvens av hva vi har lært om pengepolitikk gjennom flere hundre år. Dagens pengepolitiske system springer ut av en historisk erkjennelse av hva pengepolitikken faktisk kan oppnå. Inflasjonsstyring var slik sett ikke noe nytt, men en måte å innrette pengepolitikken på med sikte på å gi det best mulige bidraget til økonomisk fremgang. Et nominelt anker uttrykt gjennom et mål om lav og stabil inflasjon, var en formalisering av det som egentlig har vært det normale.

Prisstabilitet har vært det normale hvis vi hever blikket utover vår egen voksne bevissthetsperiode og ser på de lange historiske linjer. Men vi må også erkjenne at forstyrrelser har skjedd, og være forberedt på at forstyrrelser fortsatt vil skje, slik jeg har vist gjennom både inflasjons- og deflasjonsperioder opp gjennom historien. Slike forstyrrelser, enten de skyldes feilslått pengepolitikk, feilslått finanspolitikk eller ytre omstendigheter vi ikke er herre over, vil fortsatt bidra til oppgangstider og nedgangstider i Norge og andre land. Dette har vi vært klar over lenge. Ser vi tilbake, ser vi at pengepolitikken i noen tilfeller kan ha bidratt til å forsterke slike forstyrrelser. Den historiske kunnskap vi nå har samlet, kan gi oss økt innsikt i hva inflasjon faktisk er, hvorfor prisene vokser eller faller, og vi har også lært noe om hvordan det pengepolitiske systemet bør organiseres for å møte slike forstyrrelser på en best mulig måte. En vesentlig fordel med direkte inflasjonsstyring som mål for pengepolitikken - i tillegg til at det eksplisitt gir økonomien et nominelt anker - er at systemet også gir sentralbanken og andre aktører i økonomien et klar anvisning på hvordan pengepolitikken skal og bør innrettes når forstyrrelser opptrer. Også der har innsikt i vår egen historie vært et viktig utgangspunkt.

Litteraturliste

Briffa, Keith: "Temperature Maps 1400-1960" URL

Bordo, Michael D. and Andrew Filardo (2004): "Deflation and monetary policy in a historical perspective: Remembering the past or being condemned to repeat it?", NBER Working Paper 10833

Eitrheim, Ø., J.T. Klovland and J.F. Qvigstad (eds.) (2004): Historical Monetary Statistics for Norway 1819-2003, Norges Bank Occasional Papers no. 35, Oslo, 2004

Grytten, Ola H. (1995): "The scale of Norwegian interwar unemployment in international perspective", Scandinavian Economic History Review, Vol. 43, No. 2, 226-250

Grytten, Ola H. (2004a): "A consumer price index for Norway 1516-2003", 47-98, Chapter 3 in Eitrheim, Ø., J.T. Klovland and J.F. Qvigstad (eds.), Historical Monetary Statistics for Norway 1819-2003, Norges Bank Occasional Papers no. 35, Oslo, 2004

Feldbæk, Ole (1998): "Nærhed og adskillelse 1720-1814", bind IV i Danmark-Norge 1380-1814, Oslo: Universitetsforlaget

Hamilton, Earl J. (1969): "War and Prices in Spain 1651-1800", New York: Russel & Russel

Herstad, John (2000): "I helstatens grep. Kornmonopolet. 1735-88", Riksarkivarens skriftserie, Oslo: Tano Aschehoug

Hodne, Fritz og Ola Honningdal Grytten (2000): "Norsk Økonomi i det 19. århundre", Bergen: Fagbokforlaget

Johansen, Leif (1982): "Arbeidsløsheten, lettere opp enn ned?", Sosialøkonomen, nr. 10, 29-40

Munro, John (1999). "The Monetary Origins of the "Price Revolution": South German Silver Mining, Merchant-Banking, and Venetian Commerce, 1470-1540", Working Paper No. 8, Department of Economics and Institute for Policy Analysis, University of Toronto, URL: http://www.chass.utoronto.ca/ecipa/archive/UT-ECIPA-MUNRO-99-02.html (Revised 21 March 2003)

Nordli, P.Ø. (2004). "Spring and summer temperatures in Trøndelag. 1701-2003", Met.no report no. 05/2004 Climate.

Skeie, Øystein Bieltvedt (2005), "Norwegian Inflation. An Empirical Study. 1667-2004", Masteroppgave i samfunnsøkonomi, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Qvigstad, Jan F. (2004); Welcome address at Norges Bank Workshop on Historical Monetary Statistics for Norway, 1819-2003, URL: http://www.norges-bank.no/konferanser/2004-06-11/

Wicksell, Knut (1907): "The Influence of the Rate of Interest on Prices" Economic Journal, XVII, 213-220. Norges Banks oversettelse.

Datakilder

KPI Norge
Grytten, Ola H. (2004a): "A consumer price index for Norway 1516- 2003", 47-98, Chapter 3 in Eitrheim, Ø., J.T. Klovland and J.F. Qvigstad (eds.), Historical Monetary Statistics for Norway 1819-2003, Norges Bank, Occasional Papers no. 35, Oslo.

KPI England
Phelps Brown, E.H. & Shelia V. Hopkins (1956): "Seven Centuries of the Prices of Consumables, Compared with Builders Wage-Rates", Economica, Vol. 23, No. 92, 296-314

Dødsfall per fødsel
Dyrvik, Ståle, Knut Mykland & Jan Oldervoll (1976): "The Demographic Crises in Norway in the 17th and 18th Centuries. Some Data and Interpretations", Bergen: Universitetsforlaget,

NOS C 188 (1995): Historisk Statistikk 1994, Oslo: SSB

Temperatur
Briffa, Keith: "Temperature Maps 1400-1960"

Nordli, P.Ø. (2004). "Spring and summer temperatures in Trøndelag. 1701-2003", Met.no report no. 05/2004 Climate.

Statsutgifter
Nathanson, Mendel Levin (1844): "Historisk-statistisk Fremstilling av Danmarks National- og Stats-Huusholdning fra Frederik den Fjerdes Tid indtil Nutiden. Anden omarbeidede udgave", København: Reitzel

Statsgjeld
Nathanson, Mendel Levin (1844): "Historisk-statistisk Fremstilling av Danmarks National- og Stats-Huusholdning fra Frederik den Fjerdes Tid indtil Nutiden. Anden omarbeidede udgave", København: Reitzel Seddelmengde Svendsen, Knud Erik & Svend Aage Hansen (1968): Dansk Pengehistorie 1700-1914, Odense: Danmarks Nationalbank

Valutakurs
Svendsen, Knud Erik & Svend Aage Hansen (1968): Dansk Pengehistorie 1700-1914, Odense: Danmarks Nationalbank

Klovland, Jan Tore (2004): "Historical exchange rate data 1819-2003", 289-327, Chapter 7 in Eitrheim, Ø., J.T. Klovland and J.F. Qvigstad (eds.), Historical Monetary Statistics for Norway 1819-2003, Norges Bank Occasional Papers no. 35, Oslo

Gullproduksjon
Schmitz, Cristopher J. (1979): World Non-Ferrous Metal Production and Prices, 1700-1976", London: Frank Cass

BNP per innbygger
Grytten, Ola H. (2004b): "The gross domestic product for Norway 1830-2003", 241-288, Chapter 6 in Eitrheim, Ø., J.T. Klovland and J.F. Qvigstad (eds.), Historical Monetary Statistics for Norway 1819-2003, Norges Bank Occasional Papers no. 35, Oslo.

Arbeidsledighet
NOS XII 291 (1978): Historisk Statistikk 1978, Oslo: SSB

KPI USA
U.S. Department Of Labor - Bureau of Labor Statistics (2005): "Consumer Price Index - All Urban Consumers" URL: ftp://ftp.bls.gov/pub/special.requests/cpi/cpiai.txt

KPI Tyskland
Source OECD. URL: http://puck.sourceoecd.org

 

Fotnoter

1 Jan Fredrik Qvigstad er sjeføkonom og direktør i Norges Bank med ansvar for pengepolitikk. Jeg vil takke forskningsdirektør Øyvind Eitrheim, fagdirektør Amund Holmsen og student Øystein Bieltvedt Skeie for uvurderlig hjelp. Øystein Bieltvedt Skeie har skrevet sin masteroppgave i samfunnsøkonomi (Skeie 2005) som et ledd i arbeidet med dette foredraget. Hans veileder, i tillegg til Øyvind Eitrheim, var professor Ragnar Nymoen. En stor inspirasjonskilde har også vært sentralbanksjef Svein Gjedrem og visesentralbanksjef Jarle Bergo. De vet begge å verdsette arbeidet med historisk monetær statistikk og høster av arbeidet i sine taler og foredrag.

2 Figuren viser autokorrelasjonen for inflasjonen.

3 Forsker Helge Brunborg, SSB, har hjulpet til med å finne frem til de rette demografiske kildene.

Publisert 27. juni 2006 12:13